Høyt fravær, senkede krav

De tre spørsmålene er:
Er elevenes kunnskaper blitt løftet. Altså: Er kunnskapsnivået høyere? Har myndighetene holdt løftene sine og styrket kunnskapsnivået hos oss lærere? Har rammevilkår, forskrifter, læreplaner, vurderingskriterier og eksamensoppgaver gitt muligheter for elever og lærere til å løfte seg til de ambisiøse målene?
Jeg er stygt redd for at svaret delvis er "nei" på alle tre spørsmål, selv om jeg også ser en del positive endringer. Jeg velger å trekke frem noe av det jeg anser som problematisk.

Liten interesse.

Elevenes grunnleggende faktakunnskaper ser ut til å være svekket. Jeg har arbeidet i videregående skole i 20 år, og opplever som norsk-, historie- og samfunnsfaglærer at det er for liten interesse for lære seg grunnleggende fakta.
Holdningen hos mange elever er at "man kan jo bare finne faktainformasjon på Internett". Alle hjelpemidler er tillatt til eksamen, hvorfor skal man da ta seg bryet med å lære noe?
Vi lærere forsøker å motvirke disse holdningene ved å gi lekser, sjekke og vektlegge kunnskaper i timene og gi "tradisjonelle" prøver uten hjelpemidler. Min erfaring er at mange elever lar være å lese lekser og i beste fall pugger til prøvene. Slik kunnskap sitter sjelden lenge.
Vurderingsforskriftene gir meg svært lite hjelp her. De sier at elevens kunnskapsnivå på vurderingstidspunktet skal tillegges størst vekt, og i praksis betyr det at prøveresultater og karakterer i slutten av skoleåret teller mest. Late elever skjønner at man kan "skjerpe seg" den siste tiden og oppnå greie resultater.

Høyt fravær.

Det største problemet og en viktig årsak til lavere kunnskapsnivå tror jeg likevel er den økende graden av fravær fra undervisningen. Fraværet er oppe i 11 prosent per elev i Østfold per 1. mai i år. Tidligere hadde man klare øvre grenser for fravær. Dersom en elev var borte i mer enn 15–20 prosent, skulle det spesielle grunner til for at eleven likevel skulle få karakter.
Nå er det slik at vi ikke har lov til å regne på prosenter, og elevene kan i teorien være borte fra store deler av undervisningen, men delta på prøver og obligatoriske innleveringer og dermed ha krav på karakterer. Disse reglene svekker undervisningens formelle betydning. Et annet problem er det store bortfallet av undervisningstimer (aktivitetsdager, heldagsprøver, prosjekter, eksamen osv.).
Hva med oss lærere? Har vi de kunnskapene som skal til? Regjeringen skryter av alle midlene til etterutdanning og styrking av skolen, men jeg er egentlig ikke spesielt imponert.
Etterutdanningen vi har fått er i form av 1-3 dagers kurs per fag. Det må bli overfladisk. Heldigvis er utdanningsnivået i videregående skole relativt høyt, og lærerne tar selv ansvar for å oppdatere seg faglig. I Østfold har vi dessverre sett lite til de økte midlene til skolesektoren, budsjettene på skolene bærer preg av nedskjæringer, sammenslåing av klasser og nedlegging av programområder.

Senkede krav.

Svært generelle og runde læreplanmål, senkede faglige krav for å bestå sentralgitte eksamener, manglende nasjonale standarder for faglige kunnskapskriterier samt lokal frihet og svært ulike praksis ved lokalgitt eksamen fører til ulike krav til hva god kunnskap i et fag egentlig er.
Jeg har tro på at en klarere nasjon-al politikk må til, men registrerer at utdanningsmyndighetene og mediene så langt har vært mest opptatt av å løse problemene ved å endre lærerutdanningen og gi elevene stadig flere individuelle rettigheter. Jeg synes det nå er på tide å sette kunnskapen til elevene i sentrum, og gjennom læreplaner, forskrifter og vurderingskriterier gi lærerne myndighet og mulighet til å øke læringstrykket.
Her bør også fylkeskommunen, fylkesopplæringssjefen og rektorene følge opp og gi klarere signaler om at i Østfold vil vi stille krav til elevene om økt kunnskapsnivå. Signalene bør gå både til grunnskolene, til elever og foreldre ved de videregående skolene og til sentrale myndigheter.