Å måle vår lykke i livet

Årets KrF-landsmøte fattet en rekke vedtak som skal gjøre partiet både tydeligere og mer gjenkjennelig – de har blankpusset profilen, som det gjerne sies i et valgår. Et overordnet budskap går imidlertid ut på at oppmerksomheten må dreies fra kroner og øre og over mot livskvalitet og lykke. Konkret vil partiet foreslå en årlig rapport om befolkningens livskvalitet, som en parallell til finansministerens presentasjon av statsbudsjettet. Men heller ikke verdier er gratis, og noen vil kanskje se et paradoks i at landsmøtet samtidig blåste opp det nye partiprogrammet så mye at flere i ledelsen advarte mot milliard-økningen i offentlige kostnader.

Nå er det ingen ny tanke å legge inn flere dimensjoner i kartleggingen av rikets tilstand. Alt sist på 60-tallet kom det krav om å la livsstandard avløse det snevrere begrepet levestandard hos sosialøkonomene. Og uansett hvor hyggelig det er at FN år etter år måler seg frem til at Norge er verdens beste land, er det kommet relevant kritikk av måleenhetene. Verdikommisjonen til Bondevik 1-regjeringen var et fremstøt for å utvide dette perspektivet.

Professor Ottar Hellevik støtter KrF-ideen. Han har gjennom omfattende forskning på dette feltet påvist at nordmenns lykkefølelse ikke har økt i takt med den økonomiske veksten de siste tiårene. Å sammenholde folks vurderinger av egen livslykke med de mer objektive levekårsundersøkelsene er i seg selv interessant. Bekreftes bare den gamle tesen om de stigende forventningers misnøye? Eller får vi kunnskap om endrede holdninger og verdiorienteringer i befolkningen?

KrF-leder Dagfinn Høybråten påpeker at livslykke bl.a. griper inn i forhold som sosiale nettverk, ensomhet, kort sagt "hvordan vi egentlig har det". La oss gjerne bringe slike dimensjoner sterkere inn i samfunnsdebatten. Men da melder det seg også noen spørsmål som gjelder grensene for politikkens muligheter og natur-lige ambisjonsnivå. En statlig livskvalitetsrapport vil nok kunne bidra med innsikt for å tilrettelegge for en kvalitetsfremmende samfunnsutvikling, men kan også medføre nye fristelser for politikere som tror at ethvert problem kan løses med mer styring og høyere statsbudsjett.