Fattigdom og virkeligheten

Bekjempelse av fattigdom ble et oppmarsjområde i forrige valgkamp. De rødgrønne brukte tungt skyts mot Bondevik-regjeringen for en angivelig manglende politisk vilje til å få utrettet noe overfor de økonomisk svakeste i samfunnet. Daværende opposisjonsleder Jens Stoltenberg hevdet endog, på Aps landsmøte i 2005, at fattigdom og sosiale ulikheter var «en villet politikk» fra høyresiden. I kampens hete skapte man høye, til dels skyhøye, forventninger til et regjeringsskifte. Slikt er alltid risikabelt, særlig på områder med sammensatte årsaksforhold, upresise definisjoner og sprikende tallstørrelser.

Dette ble nok delvis erkjent da Soria
Moria-forhandlerne endte med å varsle en plan for «avskaffelse av fattigdom» – altså ikke i bestemt form og dermed en mer absolutt betydning av ordet. Det blir nærliggende å tolke inn en videre nedjustering når det partiprogrammet som Ap skal vedta på sitt landsmøte denne helgen, sammenholdes med formuleringene i 2005-utgaven. «Ingen skal være fattige i Norge» endres nå til at «Ap vil utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom».

Lite tyder på at fattigdomsproblemet er blitt vesentlig redusert de siste tre og et halvt årene. Den helhetlige planen regjeringen varslet, har fått noen ekstra utfordringer. Nav-ansatte har hendene mer enn fulle med dag til dagoppgaver, på bekostning av reformen som skulle sikre hver enkelt bruker en skikkelig, individuell oppfølging. Finanskrisen stikker selvsagt også kjepper i hjulene for den mye omtalte arbeidslinjen. Skrantende økonomi i mange av de kommunene som skal utføre fattigdomstiltakene, og for svak oppfølging på felt som rusomsorg og rimelige utleieboliger kan bli tyngre å forklare for regjeringspartiene.

Fattigdom og forskjeller fortjener utvilsomt en plass også i årets valgkamp. Men jo mer målrettet politikk og jo mer treffsikre tiltak, desto mer vil det gagne de befolkningsgruppene dette dreier seg om. Lettvint ordkrig egner seg lite til formålet. Stoltenberg møter seg selv i døren med passusen i sin landsmøtetale fra 2005 om at «dette er det enkelt å gjøre noe med, det er bare å bytte regjering». Slikt bringer bare politikken i vanry.