Blåmandag – eller det nye «vi»

For noen ble det blåmandag etter valget, men jeg får si som Kristin Halvorsen når hun blir tatt i et løftebrudd; "ja, men".
I mediene kunne vi lese om partiene som ved neste korsvei vil bli målt på alle lovnadene, men har nå egentlig det så stor betydning. Det viser seg at løftebrudd ikke betyr så mye for hva velgerne stemmer og det har politikerne skjønt. At et parti flagger saker som er viktige for partiet er en ting, hva saken betyr for velgerne er noe annet. Jeg-mannen Sponheim er et godt eksempel på det. Det betyr heller ikke så mye hva partiet heter, det er saken som teller og hvordan politikeren blir oppfattet. Er politikeren ute og ror eller blir han/hun oppfattet som å ha et fast grep på tømmene.
Å følge med på de enkelte partiers valgvake var en spesiell opplevelse og jeg måtte stille meg spørsmålet flere ganger i løpet av kvelden: Hvem er de egentlig til for, er det partiet eller velgerne. Det partiet som har de beste valgstrategene og som kan identifisere seg med publikum samtidig som partilederen forstår hva valgstrategen sier, er vinnerne.
En partileder med bastante meninger må vite hva han/hun gjør, ellers bærer det galt av sted for partiet. Skulle ikke forundre meg om for eksempel Jens Stoltenberg fort kunne bli "damenes Jens", Kristin Halvorsen kunne være "mor godhjerta", Liv Signe Navarsete, den er ikke lett, men et "drivende godt kjerringemne", Siv Jensen blir "tøffe-Siv" og Erna Solberg "vingle-Erna", Dagfinn Høybråten kan vel ikke bli noe annet enn "den forurettede" og Sponheim blir "jeg og jeg og jeg".
Saker som kan bli aktuelle for neste periode er blant annet innvandring, EU, eldretrusselen, miljø, oljeutvinning og "partiet" LO.
For ikke mange år siden var vi lillebroren til Sverige. Søta bror gikk foran og Norge fulgte etter. Nå har svenskene vist vei i innvandringsspørsmål, men å følge etter der er ikke så lurt. Bare se på Gøteborg, manglende lyst og mulighet til å integrere har ført til opptøyer og hærverk. Og i den mest beryktede gettoen i Sverige, Rosengaard i Malmö, hersker helt andre prinsipper enn i resten av Sverige. (Se også artikkelen "Rosengård og nasjonalstaten" som er lagt ut på minerva). Det siste er ungdomsbandene som herjer i Stockholm.
EU-medlemskap vil ikke politikerne ta i med ildtang for ikke å skjemme seg ut, men hvis vi ser på integrering og at vi fortsatt er en del av Europa, er denne saken høyaktuell.
For å takle eldretrusselen må alle partier ha en løsning som for de rødgrønne må settes i verk i denne perioden og opposisjonen må ha noe som kan iverksettes. Det går nemlig ikke an å snakke seg ut av situasjonen lenger og skylde på kommunen.
Miljø er blitt et moteord som alle tyr til når de vil ha oppmerksomhet, men velgerne er vel i ferd med å sovne når dette "plagsomme" tema dukker opp, for det finnes ikke noe politisk konkret å forholde seg til. For noen finnes det ikke tiltak nok og alt må iverksettes øyeblikkelig og for andre er det utrolig mange hensyn som må tas. Finn en gylden middelvei som gjør at vi fortsatt kan eksistere.
Når vi reiser med fly er det en sikkerhetsorientering før avgang og vi får beskjed om at voksne i følge med barn skal ta på sin oksygenmaske først før de hjelper andre. Hvis det er slik at verden holder på å gå under, får vi prøve å holde oss i live her slik at det er mulig å hjelpe andre. For å si det på en annen måte, vi skal fortsatt kunne produsere både for oss selv og andre.
Hva som blir det største problemet for kloden, for mange mennesker eller for mye CO2, vil bare tiden vise, men ifølge Statistisk sentralbyrå vil utslippene av karbondioksyd avta etter en topp i 2010, uavhengig av politisk spill. I tillegg kan vi få en mer bensingjerrig bilpark hvis politikerne har råd til å heve vrakpanten.
Og for all del; finnes det ikke snart en Ap-leder som kan oppheve tilknytningen til LO. Vi er alle, eller har vært, arbeidere som stemmer flere partier. Å måtte betale kontingent til Ap når en ikke stemmer Ap er et ran.

Sigmund Skreiberg
Rygge