Det er klart at mange må få hjelp på et sykehjem, men det må gå an å tilrettelegge mye før de kommer så langt

Har de som bestemmer egentlig stilt seg spørsmålet om hva eldreomsorg innebærer? I det nylig avsluttede stortingsvalg ble det høylytt lovet mer omsorg for de eldre. Men det som gjennomsyret debatten og lovnadene var at de så for seg at alle eldre var syke, og derfor måtte det satses på sykehjem. Våre politikere på alle nivåer ser på de eldre som utdaterte og syke individer.
Vi burde vel heller reflektere over hvordan vi behandler de eldre.
Vi bruker millioner av kroner på å bygge nye sykehjem og ruste opp gamle institusjoner. En omsorg preget av materielle goder, tekniske finesser og tidsklemme. Men det er vel ikke bare her omsorgen ligger. Vi overser lett ensomheten i ansiktsuttrykket og flakkende bekymring i blikket om hva dagen vil bringe i dag og i morgen.
De eldre har mye å bidra med, selv om de ikke er så fysisk effektive som før. Uansett alder ønsker vi alle å være til nytte og bety noe for andre. Det er imponerende å se hvor mange av de eldre som klarer å gjøre det beste ut av dagene. Det er prisverdig hvor velfungerende og hvordan de med litt hjelp klarer seg selv. Et tryggere dagligliv gir bedre muligheter til å være mer selvstendige. Det verste som kan skje er følelsen av ikke og lenger være til nytte og bety noe.
Med litt hjelp kan de fleste fortsatt gjøre nytte for seg. Men i dette resultateffektive samfunnet ser vi det ikke. De eldre sitter jo med et liv av erfaringer å øse av og vet hvilke verdier som er viktige. En kan da spørre om hvorfor de som planlegger og tilrettelegger ikke i større grad fokuserer på det. En fordel av å ha levd lenge, er erfaringen en har samlet opp. En kunnskap som en bør se på som noe verdifullt – og ikke minst dra nytte av. God politisk planlegging kan bli mer inkluderende for den raskt økende eldregruppen.
Det er forstemmende å bo på en institusjon og føle seg utilstrekkelig. Det er klart at sterkt demente og fysisk pleietrengende kan få best hjelp på et sykehjem, men det må gå an å tilrettelegge mye før de kommer så langt. Omsorgsboliger som ikke er så institusjonelle, er en god ting. Det gjelder å gi de eldre et sosialt liv – ikke ensomhet.
Og da tenker jeg ikke på sammenkomst en gang i året med kaffe, wienerbrød og allsang til trekkspill. Det er trist å vite hvor mange eldre som sliter alene uten å ha noen å dele sine tanker med. Ikke nødvendigvis om vær og vind, men om grunnleggende eksistensielle spørsmål.
Når jeg selv blir gammel, kan jeg tenke meg et sted å bo med hyggelig og pene omgivelser. Der en kan få nødvendig pleie når det trengs og om kvelden ha samtaler, dele tanker og gråte og le sammen. Det vil øke livskvaliteten og føre til et lengre og friskere liv hvor spranget til sykehjemmet er langt borte.
Vi blir mer aktive – til og med friskere og lykkeligere. Ikke hele tiden, ikke for alle, men for de fleste. I min troskyldige betraktningsmåte kan jeg se at det så vel må være et samfunnsøkonomisk gode.

Kjell Rasvik kommunestyremedlem i Rygge