Det er viktig fortsette kampen for barnets rett til å bli kjent både med sin mor og sin far

På midten av 80-tallet var mange av dagens problemstillinger ennå ikke relevante. Det politiske korrekte var å arbeide for at barnet skulle få god og jevnlig kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Hvem som var barnets far og mor var den gang ikke noe sentralt tema.
Fertilitetsforskningen har siden den gang fremtvunget en rekke nye lover som resultat av nye muligheter for befruktning. Lovgivningen på dette området berører sentrale verdier og jeg oppfordrer alle samfunnsinteresserte til å delta i debatten rundt disse spørsmål.
Norge fikk ny ekteskapslov fra 01.01.2008. Loven likestiller homofile og heterofile ekteskap. Det ble nødvendig å justere bioteknologilovens § 2-2 om kravet til samlivsform som da lød «Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer med en mann i ekteskapslignende forhold». Den er nå endret, slik at lesbiske i parforhold kan få utført assistert befruktning lovlig i Norge.
Som en konsekvens av endringene i ekteskapsloven og bioteknologiloven måtte også barneloven endres. Barnelovens § 4 a 2. ledd lyder nå «Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.» Medmoren blir barnets «far» og barnet mister normalt kontakt med farsslekten og dets halve slektstre. Når barnet fyller 18, kan det dog, på eget initiativ, ta kontakt med myndighetene og få opplyst hvem faren er.
Det foreløpig siste innspill kom 3. desember 2009 da leder i Barne-, likestillings og integrasjonskomiteen på Stortinget, Aps Gunn Karin Gjul, som reaksjon på endringen i ekteskaps og bioteknologiloven, hevdet i NRK at enslige kvinner nå ble diskriminert i forhold til kvinner i parforhold. «Single kvinner må på egen regning reise til utlandet (Danmark) for å få utført assistert befruktning».
Gjul mener at bioteknologiloven må endres slik at ikke bare kvinner i parforhold, men også enslige lesbiske får tilbud om assistert befruktning på det offentliges regning. Hun nevner spesielt enslige lesbiske kvinner, antagelig ut fra det forhold at heterofile kvinner rent praktisk har mindre problemer med å bli gravide.
Det er bemerkelsesverdig at under debatten om ekteskapsloven ble det nettopp argumentert for at det var til barnets beste at det fikk to omsorgspersoner i stedet for å vokse opp med alenemor, noe som dessverre forekommer altfor hyppig i Norge i dag. Gjul har i sitt siste forslag plutselig nå helt «glemt» argumentet hun benytter under debatten om ekteskapsloven, nemlig argumentet om to omsorgspersoner.
Hvor ble det av «barnets beste» og konvensjoner Norge har sluttet seg til? Forslaget bryter dessuten med art. 7.1 og 18.1 i FNs Barnekonvensjon om at barnet skal kjenne begge foreldre. Gjuls forslag er desto mer oppsiktsvekkende når vi vet at gjeldende barnelov forhindrer domstolene i å falle ned på en delt løsning, («delt bosted») ut fra bekymring om at dommeren lett kan motiveres av rettferdighetsgrunner overfor mor og far og av den grunn kan stå i fare for å beslutte en delt løsning, som kanskje ikke er til det beste for barnet i nettopp denne saken.
Riktignok åpnet regjeringen Stoltenberg II i Ot.prp. 104, fremlagt i juni 2009, døren på gløtt for at domstolen av særlige grunner skal kunne idømme delt bosted. Hvor høyt rettspraksis vil legge listen «særlige grunner» blir interessant å se. Oppsiktsvekkende er det at komiteleder Gjul unnlater å legge noen «list» i det hele tatt der barnet planlegges forsettlig farløst.
Det er etter min mening viktig å imøtegå stortingsrepresentant Gjuls forslag og å fortsette kampen for barnets rett til å bli kjent både med sin mor og sin far.

Peter Meidell (registrert rettshjelper) Larkollen