Sykelønnsordning i særstilling

Thor-Erik Forsberg, medlem av Stortingets arbeids og sosialkomite, skrev lørdag 13. februar en kommentar om NAV-reformen i Moss Avis.
Forsberg mener at kritikken mot NAV i enkelte tilfeller går for langt. Her har nok Forsberg et poeng. Det blir likevel vanskeligere å forstå hva Forsberg mener når han hevder at Kristin Clemet driver med moralisme i sykelønnsdebatten. Det Clemet har sagt, er at holdninger til sykdom og arbeid har noe med sykefraværet å gjøre.
Clemet og tenketanken Civita har forsøkt å sette sykelønnsordningen inn i en sammenheng i debatten om velferdsstaten. Alle våre velferdsordninger er slik at vi selv må ta en del av regningen når vi trenger hjelp. Vi får ikke full lønn når vi blir uføre eller arbeidsløse. Vi må betale en egenandel hos lege.
Grunnen til at vi har slike ordninger, er at for eksempel gratis legehjelp eller full lønn ved arbeidsledighet og uførhet vil være for dyrt, og at det vil kunne svekke incentivene til arbeid. Folk flest føler seg ikke mistenkeliggjort, selv om det er en egenandel på legetjenester. Egenandelen er et utrykk for en erkjennelse av at vi har en tendens til å overforbruke det som er gratis.
Sammenliknet med andre velferdsordninger er sykelønnsordningen i en særstilling. Vi får full lønn når vi blir syke.
Ville vi ha valgt en ordning med 100 prosent lønn ved sykdom og bare omlag 64 prosent lønn ved uførhet eller arbeidsledighet, hvis vi skulle etablert velferdsordningene på ny? Jeg tror ikke det. For egen del er jeg mer bekymret for å bli ufør resten av livet og kun tjene omlag to tredjedeler av det jeg tjener nå, enn å få redusert lønn de dagene eller ukene jeg er borte fra jobb pga sykdom.
Beregninger Civita har gjort, viser at å redusere sykelønnen til 70 prosent kan frigjøre midler, slik at varig uføre også kan få 70 prosent. De varig uføretrygdede får i dag bare om lag 64 prosent av det de hadde i lønn før de ble uføre. Ved kutt i sykelønnen – til de relativt mer velstående som deltar i arbeidsmarkedet – kan en omfordele til de relativt sett mindre velstående, som ikke har noen mulighet til å delta på arbeidsmarkedet.
Samlet sett blir det likevel en betydelig netto innsparing for staten, dvs. en sparing til fremtidige generasjoner, som også fortjener gode velferdsordninger.
Lars Kolbeinstveit, filosof og prosjektmedarbeider i Civita

Publisert torsdag 18. februar 2010 kl. 00:00.
Sist oppdatert torsdag 18. februar 2010 kl. 00:00.