Menn skryter, vi tørker snørr

De kvinnene som var til stede, var i hovedsak elever og lærere på omsorgslinjene på skolen. Mennene holdt høytidelige taler om sitt flotte samarbeid, om den interessante jobben og det flotte resultatet. De gratulerte hverandre faktisk og var svært fornøyd med egen prestasjon.

I høst var jeg en tilfeldig snartur innom den offisielle åpningen av sciencesenteret i Sarpsborg. Her var Petter Stordalen og co., sikkert hundre mannfolk, sikkert entreprenører og arkitekter og sjefer og direktører og sponsorer. De kvinnene som var til stede, var i hovedsak lærere og førskolelærere for klasser og barnehager som var på besøk.

Følg debatten på moss-avis.no

De skryter

Likestilling i Norge? Nei, ikke når det gjelder yrkesvalg i alle fall. (Det er da også dokumentert vitenskapelig). Det er også en stor forskjell når det gjelder å ta seg selv på alvor, ta seg selv høytidelig og være fornøyd med den innsatsen som gjøres.

Der mennene skryter av hverandre og seg selv for den jobben de gjør, står vi kvinner i bakgrunnen og mener at vi selv kunne gjort det bedre, burde gjort det bedre, skulle gjort det bedre.

Vi er i omsorgsyrkene, vi er ikke med på å øke BNP i stor grad. Vi bygger ikke signalbygg eller innehar topplederstillingene. Vi har ikke jobbene som er best betalt, vi jobber deltid for også å ta oss av omsorgsoppgaver i hjemmet.

Bør vi skryte?

Vi tar oss av barna og mødrene til alle disse selvhøytidelige mennene. Vi er der og tørker snørr og oppkast, vi er der og lindrer smerte og holder i en hånd når den gamle ligger for døden. Kanskje likestilling ikke behøver å være å velge utradisjonelt. Kanskje vi må begynne å ta oss selv på alvor, ta oss selv høytidelig, skryte av oss selv.

Da kan kveldens tale kanskje høres slik:
Kjære sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og hjemmehjelpere. Vi er samlet her for å feire vår innsats for gamle Olga. Da Olga kom hjem fra sykehus etter lårhalsbruddet, sto vi alle klare til å ta imot henne hjemme for å gi henne gode dager.

Det har vært en spennende tid med mange utfordringer som vi hele tiden har løst på en måte vi kan være fornøyde med. Vi var med på å skape en god hverdag for Olga der hun helst ville være, hjemme hos seg selv. Vi har løst enormt mange problemer gjennom disse tre årene.

Det har vært sykdom, smerte og sorg. Det har vært frosne rør og tett kloakk. Det har vært såpeglatte veier og oversvømmelse som har vanskeliggjort fremkommeligheten. Det har vært elbiler som ikke ble ladet, og pårørende som uteble der de mente å stille opp.

Alt dette og mer har vi ordnet opp i og løst underveis, for Olgas beste. Alle registreringsskjemaer er fylt ut og de rette vedtakene er fattet.

Videre er vedtakene fulgt opp slik lovverket tilsier det. Vi kan være stolte av den jobben vi har gjort. Olga fikk sitt ønske oppfylt, hun døde hjemme med en hånd å holde i. Nå er hun vasket og stelt og sendt til kapellet. Alle skjemaer er forskriftsmessig utfylt og sendt til rette vedkommende. Takk for samarbeidet. Vi ser fram mot nye samarbeid og nye utfordringer.

La oss løfte hodet!

Kanskje vi skal ivareta omsorgen for alle dem som ikke produserer håndfaste verdier. Vi kan være med disse gruppene som ikke genererer økonomisk vekst, barna, de syke og de gamle.

Kanskje vi kvinner kan verne om de myke verdier og være stolte av det. Kanskje vi skal løfte hodet og si: Se hva vi gjør, det er verdifullt, vi er flinke, vi er stolte og vi er fornøyde.

Vi gjør det fordi vi vil, fordi vi ønsker det og fordi verden trenger det. Vi gjør det ut fra oss selv, ikke fordi mannen sier at vi skal. Så kan vi takke hverandre, kvinner og menn, og være fornøyde fordi vi i Norge ikke bør styres av gamle kjønnsrollemønstre, men kan velge fritt og være stolte av våre valg!