SOLI BRUG

Bredde i uttrykk og bredde i tid: Tor Arne Moen er blant kunstnere som stiller ut på Soli Brug. foto eva nyhaug

Kjøp bilde
Terningkast 4

Bredde i uttrykk og bredde i tid

Soli Brug fortsetter sin produksjon av gjennomarbeidete utstillinger med touchen av avslappet sommerstemning.

Soli Brugs Sommerutstilling

Nikolas Widerberg, Jan Åke Berg, Tor Arne Moen
og Francisco Goya
Siste sjanse lørdag 19. og søndag 20. juni 2010.

I en utstilling bestående av grafikk og skulptur av Nicolaus Widerberg, grafikk og malerier av Åke Berg og Tor Arne Moen, samt en samling av etsinger av Francisco Goya, er nedslagsfeltet lagt bredt og populært med dryss av små røde klistrelapper som resultat.

Soli Brug har befestet seg som et sted der kunstnere i under og mellomskogen i norsk kunst kan presentere sine verker.

Det samme finner vi her, når Widerberg i gjenkjennelig stil presenterer verker som På kne og Åpningen, foruten en gruppe svært naiviserende grafiske figurfremstillinger, der man som betrakter virkelig håper at han er naiviserende, men uansett undrer seg over hvor dette vil ta ham.

Mer slående er hans bruk av forskjellig farget gjennomskinnelig materiale i skulpturene, noe som dramaturgisk er understreket i utstillingen ved å la spot’er skinne bak og gjennom dem.

Jeg likte godt Åke Bergs velkvalifiserte fargeleker, de er som skapt for omgivelsene de står i og særlig verket Mot Hella fanget min oppmerksomhet.

Det er en rekke kunstnere som i dag jobber med det litt uklare og tilfeldige portrettfotoet som utgangspunkt for et malerisk uttrykk, så Moens bildeverden er velkjent, der han i verker som Femten smiørret og Verre enn minken maner frem hobbyfiske og familiehistorier fra en eller annens fortid.

Men hva med å få inn en ilter Matthias Faldbakken eller en post-uforutsigbar Kristian Skylstad på stedet, “just to shake things up a little?”
 
Nei..., stedet ville neppe vinne noe på det og det passer neppe stedets identitet. Man trenger lunger, steder å puste, fri fra samtidskunstens selvpålagte og Adorno-inspirerte selvpiningskrav.

Men prisen et sted som Soli Brug risikerer å betale med sine uproblematiske valg er at man drar dit for å finne det man vet vil være der, og forlater stedet med vissheten om at man ikke ble skuffet med noe nytt.

Det eneste virkelig overraskende i år var likevel Francisco Goya, en av verdenskunstens definitivt største malere og grafikere.

Å se disse grafiske bladene fra Tauromachien (1816) uten innramming skar meg i hjertet, men for en kunst!
Spansk hoffkunst er ikke hverdagskost langs Ågårdselva, ennsi i Norge generelt!

 
()

På forsiden nå