En hilsen til Agatha

Historiker Hans Olav Lahlum imponerte stort med sin krimdebut, «Menneskefluene» i fjor. Og siden Lahlum trolig ikke gjør annet enn å spise, sove og skrive – pluss selvsagt kopiøse mengder lesing er han allerede i høst tilbake med oppfølgeren til fjorårets suksess.

Del på Facebook

I «Satellittmenneskene» (personer som kretser rundt en sentral, sterk person ikke ulikt måner rundt en planet) møter vi igjen den tilnærmede antihelten fra i fjor, førstebetjent Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans lynende intelligente medhjelperske – den unge og rullestolsbundne Patricia Louise Borchmann. Det er hun Kristiansen går til når han står fast, og det gjør han ofte.

Mens en tidligere Ap-politiker ble drept forrige gang, følte kanskje Lahlum at man måtte rette opp den politiske balansen i år. Magdalon Schjelderup – industrimagnat, tidligere stortingsrepresentant for Høyre og fremfor alt sagnomsust motstandsmann ringer
Kristiansen og forteller at han grunn til å tro at en av hans nærmeste planlegger å ta ham av dage.

Men før førstebetjenten rekker å møte Schjelderup dør han av nøtteforgiftning i et middagsselskap hvor flere av hans koner (nåværende og ekser), barn, venner og kollegaer er til stede.

Det er ikke foruten grunn at Lahlum har tilegnet «Satellittmenneskene» til sin store krimheltinne, Agatha Christie. Plottet er nesten klassisk britisk, og lag for lag avdekkes de tilstedeværendes hemmeligheter – nye og gamle.

Mens debuten sugde leseren inn fra første side tar det denne gang litt lengre tid å komme inn i Lahlums univers. Den første delen av romanen blir litt vel omstendelig, men når han først får opp dampen skriver han knakende godt. Ikke minst takket være en genuin tidskoloritt i språket, og en historikers øye for detaljer.

Lahlum har beveget seg ett år fram i tid fra «Menneskefluene» – til 1969 – og fortsetter han i dette tempoet kan den bli både spennende og hyggelig å møte Kristiansen og Borchmann på begynnelsen av "70-tallet neste høst.