For mange doser selvskryt
«Med mandat til å drepe» er fortalt av to eller flere norske skarpskyttere som har tjenestegjort i Afghanistan. Forfatter av boken er ikke oppgitt.
Norske skarpskyttere i Afghanistan
«Med mandat til å drepe»
Dokumentar
149 sider
Kagge
Boken skapte selvsagt litt debatt da den ble lansert torsdag 26. august.
Forsvaret på sin side uttalte at de neppe kom til å etterforske videre for å finne ut hvem skarpskytterne som står bak boken er. Grunnen til det er vel så enkel som at denne boken ikke akkurat avslører så veldig mye sprengstoff.
Noen av kapitlene inneholder selvsagt situasjoner hvor norske skarpskyttere har drept fiender, og det er selvsagt grotesk når en 15 år gammel gutt, kjøpt av Taliban, må bøte med livet.
Men når alt kommer til alt så dreier denne boken seg mer om hverdagen til skarpskytterne enn om mandatet de har til å utføre drap.
Vi får lange utredninger om opptreningen her hjemme i Norge, hvilke egenskaper en skarpskytter må ha for å klare oppgavene som venter, hvor viktige skarpskytterne er i Afghanistan, hvor mye støv disse skarpskytterne må forholde seg til i de tørre delene av landet og ikke minst hvor viktig det er å ha ATV som fremkomstmiddel.
Med tittelen «Med mandat til å drepe» forventet jeg at boken skulle gå langt dypere i de kritiske situasjonene disse skarpskytterne har vært i, for meg blir det litt for platt at det vies plass til et kapittel hvor man forteller om den gangen man drepte en ulv, og et kapittel hvor man vier plass til hendelsen hvor skarpskytterne ble angrepet av en diger blandingsrase av en hund, hvor skarpskytteren så vidt de gikk klar av den angripende hunden….
Nei, «Med mandat til å drepe» holdt meg for narr gjennom størstedelen av boka. Kanskje var det jeg som hadde for store forventninger til å få en opplevelse av hvordan disse skarpskytterne opplevde de harde kampene de var i, og ikke minst få innblikk i hvem som ga mandat og i hvilke situasjoner mandatet ble gitt.
For meg er det opplagt at en skarpskytter fra Norge havner i situasjoner hvor man må ta motstanderes liv – de er jo tross alt i krig, derfor burde denne boken gravd langt dypere enn hva den gjør.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette mer er en hyllest til skarpskytterne, enn hva tittelen faktisk lover.
