Hylende opptur

Enkelte begynner å spille blues i tenårene, for så å ende på den lokale puben med Fenderen og klimpre Creedence. Andre, som 29 år gamle Kjetil Grande, spiller inn førsteskiva si når han er klar for det. Etter å ha vært permanent gitarvikar i Good Time Charlie, har han finslipt spisskompetansen på strengene.
Men, det hjelper som kjent ikke å være dyktig på fela hvis du ikke har låtene. Greit da, at Grande viser seg å være ikke bare en solid låt-smed, men også en vokalist det står respekt av. Lik gitarspillet sitt, smakfullt, riktig og ujålete, bruker Grande stemmen sin til å fremføre låtene. Ikke noe fraseringsonani. Takk og lov for det.
"Uppers, Downers…" kan sees på som et konseptalbum, som lovpriser ymse "skitne" sjangere fra første halvdel av amerikansk 1900-tall. Men, at vi i 2007 (platen kom tross alt før jul) skal få høre norsk blues, som på ingen måte står tilbake for noe amerikanerne har servert tidligere, er en overraskelse, selv om det likevel er ei plate som bør høres et par ganger før den eventuelt avfeies.
At Grande ble nominert til Spellemann var vel fortjent. Med låter som "We did it all" og "The Brotherhood of Killings" men ikke minst "And I was lonely" bør det være mulig at forholdsvis ukjente Grande får leve opp til navnet.