GODT SAMSPILL

GODT SAMSPILL: – Et imponerende storband var det som inspiratoren Lasse Lindgren virkelig har fått swing over, skriver vår anmelder om Vestby Storbands konsert med Lasse Lindgren på Tivoli Amfi torsdag kveld. (Foto Jappe Eriksson)

Kjøp bilde

Imponerende storband, og en hyperaktiv solist

Det er alltid like spennende å gå på scenen uavhengig av publikumsantallet, men det finnes likevel en magisk grense på om det er flere i salen en på scenen.

Vestby Storband

Solist og leder: Lasse Lindgren – trompet og div
Tivoli Amfi, torsdag 4.11 2010

Men dette la på ingen måte noen demper på innsatsen til Vestby Storband og solist Lasse Lindgren på Tivoli Amfi torsdag, heller tvert om.

Lasse Lindgren, en levende storbandlegende fra Sverige har tydeligvis satt sine spor i Vestby Storband. Gjennom tre øvingshelger med bandet har han sørget for imponerende presisjon, rytmisk driv, energi og et hav av gode solister.
 
Så inspiratoren og øvingsmaskinen Lindgren har til de grader lykkes i dette samarbeidsprosjektet, der storbandet virkelig sitter igjen med en stor gevinst de kan flyte videre på.

Konserten åpner friskt med selvsikkert storbandspill uten for mye prat i mellom låtene – det liker vi. Spesielt kompet med trommer og bass må honoreres for drivende og tydelig spill.

Solistene markerer seg utover konserten med sterke prestasjoner i tenorsax, trombone, trompeter, trommer, bass, gitar og ikke minst improviserende kvinnevokal. Men kveldens solistiske høydepunkt står likevel kveldens pianist for i sin vakre harmoniske og utviklende tolkning på låten «Ice Eyes». Bra jobba solister !

Kveldens hovedsolist Lasse Lindgren entrer scenen etter kort tid og markerer seg stort fra første sekund. Med flere trompeter, masse perkusjon, ventiltrombone og en baryton herjer han rundt med korte avbrutte soli over et stort register av tekniske uttrykk.
 
Etter en fortid som leadtrompetist er det likevel i høydespillet Lindgren har en av sine største styrker. Her spiller han med et enormt trykk, kontroll og viser hvilken klassetrompetist han er i sin sjanger. Men utover dette blir det dessverre ikke mye fin musikk av hans bidrag til Storbandet.

I stedet for å finne roen og skape harmoni og ballanse som et amatørorkester trenger, stresser han rundt og bryter stadig opp den nødvendige flyten i musikken. Mange av solist innlagene hans er korte, usammenhengende og udynamiske og tar fokuset vekk fra den klanglige helhet som lytteren er mest interessert i.

God underholdning er det kanskje likevel inne mellom når klovnene inntar konsertscenen. Men konsert er konsert, og sirkus er sirkus.

I kompositorisk samspill med storbandet gjør derimot Lindgren en god figur, som for eksempel på en låt der solisten presenterer ulike utfordrende temaer som like etter blir gjentatt orkestrert for storbandet. Dette er fin musisering og riktig arbeidsfordeling for en scene med cirka tjue musikere.

Konserten består av en lett blanding av nyarrangerte storbandklassikere og halvmoderne komposisjoner av Lasse Lindgren. En fin blanding som skaper interessante kontraster i klang og uttrykk.

Fint program. Men kanskje et tips til neste sene torsdagskonsert å revurdere to lange avdelinger med pause i midten.

Et imponerende storband var det som inspiratoren Lasse Lindgren virkelig har fått swing over. Og selv om høye tempo som på mellom annet «I"t don"t mean a thing – If it aint" got that swing» var en utfordring for bandet, tok de dette igjen på sjarm og innsats som resulterte i nettopp drivende swing.

 

På forsiden nå