Krigsfangens liv har blitt bok

Boe Johannes Hermansen (tekst og foto)

– Magnhild Bråthen er en av de få tidsvitnene som fortsatt lever. Hennes historie er viktig å formidle videre til nye generasjoner. Jeg har selv erfart at ungdom har lyttet med åpne ører når Magnhild har fortalt hva hun har gjennomlevd, sa Oddvar Schølberg, som har erfaring som reiseleder med Aktive Fredsreiser til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland.
Boken "Eplekarten i Ravensbrück" ble presentert på en pressekonferanse i Råde tirsdag ettermiddag. Tilstede var forfatteren Oddvar Schølberg, Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser og hovedpersonen selv, Magnhild Bråthen (84) med sin familie.

Ingen overdrivelser

– I forbindelse med arbeidet med boken har Magnhild vært veldig opptatt av at ingen ting skulle overdrives, men at alt skulle være korrekt. Hun vil ha frem de lyse sider i mørket, la forfatteren til.
– Hvem var det som hadde ideen med boken?
– Den kom nok ikke fra meg. Jeg var ikke særlig lysten, men det er jo ikke koselig å si nei, svarer den beskjedne Magnhild Bråthen.
Det er nå 65 år siden livet hennes ble snudd på hodet. Hun bodde i den stillferdige bygda Våler. I hjemmet hennes bodde noen stenarbeidere og disse hadde ammunisjon til bruk i sitt arbeid. I mars 1943 kom tyskerne til Magnhilds hjem og hun låste opp og viste tyskerne rommet de ønsket å se. Der hang det blant annet en skutt tiur. De to stenarbeiderne rømte til Sverige.

Tatt til fange

Halv tre på natten kom tyskerne tilbake og hentet Magnhild, en bror og hennes far. De ble sendt til Fredrikstad hvor de ble forhørt av Gestapo. Broren ble sendt hjem, mens faren og Magnhild ble sendt videre til Grini 12. mai.
Etter to måneder ble faren sendt hjem fra Grini, mens hun ble fraktet til Tyskland, til kvinnefengselet i Ravensbrück.
– En gang lå jeg på sykebrakka. I senga lå jeg mellom døde mennesker. Jeg husker flere ropte om natta: "nå dør jeg, nå dør jeg". På vaskerommet ble de nakne likene lagt opp på hverandre og telt opp.
Magnhild forteller at det ble bygd et gasskammer i leiren og hun så røken derfra hver dag.
Fra krematoriet gikk det et transportbånd til sjøen, der asken ble tømt. På vogner som ble dratt rundt i leiren ble likene stablet på hverandre.

Håpet

– Men aller mest ønsker jeg å fortelle om lyset og håpet. Vi norske var flinke til holde sammen og holde motet oppe.
– Endelig – i april 1945 kom de hvite bussene og hentet oss som overlevde, mens ni var døde i leiren.
Senere har hun fått vite at av totalt 132 000 i Ravensbrück døde.
26. mai 1945 kom hun med toget fra Sverige til Oslo. Hun gikk av i Moss, ble båret på gullstol, og kom tilbake til Våler.
Siden 1950, da hun giftet seg, har hun bodd i Råde. I mange år har hun deltatt som vitne med "De hvite bussene".

Eplekart

– Hva med tittelen på boken?
– Navnet er valgt fordi Magnhild var ung og uerfaren som et eplekart. Hun måtte snakke tysk i fangeleiren, men hadde bare folkeskolen. Senere ble hun også kalt eplekart av en offiser. Men det må du lese mer om i boken, sier forfatteren hemmelighetsfullt.

Publisert onsdag 17. september 2008 kl. 00:00.
Sist oppdatert onsdag 17. september 2008 kl. 00:00.