Lindell viser genuin teft

Bokanmeldelse: Unni Lindells «Djevelkysset», Krim, 409 sider, Aschehoug forlag.

Unni Lindell er ute med sin tiende krim om Cato Isaksen. Med «Djevelkysset» viser hun sin helt ekstreme evne til å trekke leseren inn i handlingen fra første side og beholde vedkommende helt til etterordet er lest.

«Djevelkysset» er helt klart én av de beste norske krimbøkene som er gitt ut på lang tid.

Hun er ekstremt dyktig til å beskrive persongalleriet, og til tross for at dette teller ganske mange personer denne gang, så er man raskt inne i handlingen. Man får også raskt oversikt over hvilke relasjoner personene har. Hennes oppdeling av avsnittene med flere vendinger gjør denne boken svært lettlest, samtidig som man får en særdeles bred handling.

Facebook-knapp kommer her

Og de som ikke helt har forstått det, dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg. Klarer man det, så går man i hvert fall rundt en god stund og tenker på det man nettopp har lest og hva som skjer videre…

Lindell er ikke den som kaster ordene ut i hytt og pine, jeg vil heller si at hun er relativt nøktern i forhold til eksperimentering med ord. Men hun griper sjansen opp til flere ganger, og da viser hun at hun både kan og tør. Hun er treffsikker og trygg boken igjennom, noe som gjør at leseren beholder spenningen helt til siste slutt. Flere ganger henter hun tekst hun har skrevet tidligere boken, noe som gir innholdet enda mer tyngde.

Trebarnsmoren Vivian Glenne blir funnet død i et skogholt like ved der hun bor. Flere personer har hatt én eller annen relasjon til Vivian, enten som elsker, ektemann, samboer, kollega eller kun som nabo. Hennes eldste sønn og hans kamerat blir også trukket tidlig inn i handlingen og når hennes yngste sønn blir hentet i barnehagen av mormoren han ikke har, eskalerer handlingen mot høydepunktet.

Befriende er det denne gang at mye av handlingen dreier seg om Isaksens kollega Miriam Dahle, hun har tatt plass i de tidligere bøkene også, men denne gang dominerer hun i forhold til Cato Isaksen – også det uten at boken blir dårligere.
Lindell tar også sjansen på å avslutte boken bare noen minutter før det forferdelige som skjedde 22. juli 2011. Men det er liksom helt greit at hun gjør det. Det blir verken dumt eller flåsete.

«Djevelkysset» er helt klart én av de beste norske krimbøkene som er gitt ut på lang tid.