Nesten «great» roman av Ruth Lillegraven

Lillegraven, som debuterte med diktsamlingen «Store stygge dikt» i 2005, er født i 1978 og kommer fra Granvin, Hardanger.

Debutdiktene vakte oppsikt fordi de gikk så langt i å kommentere overraskende motiver, ofte på hverdagslig-poetisk vis, og romandebuten har blitt møtt med uvanlige forventninger.

Da er det selvsagt artig å kunne slå fast at boken er et høyst leseverdig stykke litteratur som innfrir og forundrer. Og punktet der Lillegraven innfrir i størst grad, kan kanskje kalles tilgjengelighet. «Mellom oss» rommer nemlig svært mange av bestselgerens komponenter.

Her er familie med generasjonsmotsetninger, men med forsoning og avklaring til slutt, her er litt kunsthistorie og noen homofile tilnærmelser, og her er selvsagt selveste krigen. Boken er med andre ord en aspirerende stor roman fordi det mulige konfliktmaterialet er så enormt.

Historien som rommer dette og mye mer, har et originalt utgangspunkt i Tonje; en ung voksen kvinne i Oslo anno 2002, som lever dobbeltliv og tjener raske penger som prostituert.

Familien kjenner ikke Tonjes skjulte liv, men parallelt med at familiesagaen rulles opp, vever Lillegraven nye slektsledd og masse sannhet inn i teksten. Vi får blikk inn i besteforeldrenes krigshemmeligheter, og vi får omsider vite hva som skjedde med Tonjes far da livstegnene hans opphørte i Sør-Amerika i 1972.

Romanen er smart komponert, handlingen er tett, men innsigelsen mot «Mellom oss» er at de dramatiske bitene litt for ofte blir døde rekvisitter som fyller funksjoner i helheten. Det er ikke språklig eller eksistensielt alvor som preger scenene der alle, absolutt alle, brikkene faller på plass.

Snarere er det som om kapitlene ender i tunge utpust som sier «puh, ett steg nærmere slutten». Kanskje skulle «Mellom oss» vært dobbelt så lang slik at alle historiene fikk større rom, eller kanskje skulle den vært skåret til beinet og ikke kommet med heile sanninga. Det er uansett forunderlig at en så stor roman samtidig kan være så lite stor.