KUNSTVERK: Daniel Medina har laget verket «Birdcage» til Momentumbiennalen 2011 som vises på Galleri F 15. (Foto Terje Holm)

Kjøp bilde
Terningkast 6

På utsiden av labyrinten i Galleri F15

Stor grad av helhet i samspillet mellom F15-lokalet og Momentum-hallen.

Akkurat nå er F15 et mye vanskeligere lokale å stille ut i enn det Momentum-hallen er. I den sistnevnte danner selve interiørstrukturene veivisere for opplevelsen av utstillingen.

Les også del 1 av anmeldelsen av Momentumbiennalen 2011

Del på Facebook

Labyrinten blir et bilde på både det skjulte og oppdagelsesferden man er ferd med å begynne.
I F15 er vi overlatt til oss selv igjen, påvirkbar av både den knirkende trappen, stukkaturen i taket og sommeridyllen utenfor vinduene.

F15 fungerer også i dette tilfelle mer som et hendelsessted for kunsten, der referansene til verker som går utenfor husets vegger fremheves (f.eks. Heman Chongs performance «Simultaneous» og «The Long Now Foundation»-prosjektet).

Likefullt vil jeg påstå at jeg sjelden har sett kuratorer på F15 lykkes til de grader i å forene innholdet i de to utstillingsarenaene under samme paraply. Rom for rom møter man verker med klar relasjon til hovedkonseptet, og samtidig selvstendighet nok til å bære sitt eget budskap uavhengig av alle manifester.

Kjernearbeidet på F15 er etter min mening Daniel Medinas «Birdcage», rett og slett et gammeldags fuglebur med veggene dekket av kart. Noen av burets dører er åpne. Disse hører til en serie verker der Medina bruker gamle kart og (eksotiske) ornitologiske plansjer som bakgrunn for gitter-strukturer han klipper ut av andre kart og plansjer igjen.

Ideen er glimrende, idet han bruker kartet som symbol for det stedet vi søker etter og som mennesker siden de tidligste tider har fylt med abstrakte avskygginger av de geografiske stedene kartene var ment å representere.
Ved å sette dem inn i bok, tilgjengeliggjorde man verden, riktignok i abstrakt todimensjonal form.

Man kunne stikke ut en retning på kartet. Når Medina setter kartet i bur og henger det som nøkkelpunkt i F15-bygget under den store stukkrosen i 1. etasje, illustrerer han samtidig hva vår eietrang gjør med verden.

Forbundet med Medinas verk opererer kunstneren Margrét Blöndal med akvareller satt i plexibur i ett mørkt og ett lyst rom, der hun i en av avarellene gir oss Ariadne-tråden som manglet i Momentum-labyrinten (det nærmeste måtte være Caroline Aichantres «Swirler»).

Videre reflekteres hovedideen i Katarina Löfströms «Infinite impossibilities», der assosiasjonene går til asiatisk fyrverkeri, altså igjen en reiseidé, heldigvis ennå ikke detonert. Historiereisen i et eldgammelt maskehåndverk illustreres i Simon Starlings «Project For A Masquerade (Hiroshima)», der han forbinder moderne tid med den asiatiske tidsrespekt.

Og endelig (her er det så mye å ta av at man kan ikke nevne alle) vil jeg avslutte med Ann Lislegaards nervepirrende krysning av en rev og en hund som snakker til oss, repetitivt, estetisk uforståelig og likevel som del av en fremmed verden der langt inne i fremtiden en annen gang (verket heter da også «Time Machine»). Kunst er ofte lukket og krever en aktiv handlingsvilje fra dem som betrakter den.

I årets Momentum opplever jeg at verkene taler til betrakterne i språk tilgjengelig for flere enn de som lever av lese dem. Kanskje er vi kommet til et kunstlingvistisk skille?
Samspillet mellom hovedlokasjonene var kanskje den største utfordringen. Men i dette tilfelle kan jeg bare si at det er stas å kunne skrive om en suksess!

 
()