Per-Olav Sørensen med mange baller i luften

– Denne våren er helt hinsides. Det er sinnssykt mye som skjer, innrømmer Per-Olav Sørensen.
Regissøren ligger ikke på latsiden. To av TV-seriene han har regissert har nettopp vært vist på TV: Honningfellen og Ali Reza. Brede Bøe-showet er satt opp på Chat Noir. «Drapene i Aalst» og «Boeing Boeing» skal settes opp igjen. Han har regien på jubileumsforestillingen «Bjørnson 100» på Nationaltheatret i april. Forestillingen hans «Chet Baker spiller ikke her» turnerer og kommer til Parkteatret på lørdag. Og sist, men ikke minst, har han fått i oppdrag å regissere Lars Saabye Christensens «Halvbroren», i en åtte episoder lang TV-serie for NRK.
– Det er jo dette jeg driver med, sier Per-Olav, som ikke først og fremst er teatersjef på Parkteatret, men regissør.

Chet Baker

Han er personlig venn av Lars Saabye Christensen og har jobbet sammen med han på flere prosjekter. Et av dem er forestillingen «Chet Baker spiller ikke her», som kommer til Parkteatret i kveld.
– Det er en av de vakreste tekstene Lars har skrevet. Den handler om en jazzmusiker som døde for to timer siden, og ser tilbake på livet sitt. Det er en forestilling jeg er stolt av, sier regissøren, som har gjort forestillingen til en slags visuell poesi.

Halvbroren

«Halvbroren» er en stor satsing fra NRKs side. Innspillingen skjer i 2011.
– Det er en fantastisk utfordring. Og et stort prosjekt. Den skal spilles inn i Oslo, Røst, Berlin og Italia, sier Sørensen. Men han har ikke prestasjonsangst.
– Jeg tenker ikke at jeg skal prestere. Jeg tenker at jeg skal jobbe. Manuset til Halvbroren er fullt av fine situasjoner. Vi har potensial for å få til noe veldig bra. Når man lager film, handler det om at hver eneste scene skal ha egenverdi. Man må viske ut forrige scene, og konsentrere seg om den man jobber med. Halvbroren har 10.000 slike scener. Det blir å konsentrere seg 10.000 ganger. Det er uten tvil det største prosjektet jeg har gjort, sier Per-Olav Sørensen.

Øyeblikk

Han tror hans hemmelighet som regissør er at han ikke blander person og jobb.
– Jeg blir veldig sjelden stresset. Enten jeg øver på Park med Brede Bøe eller gjør noen brutale torturscener i «Honningfellen», så handler det om det samme, å konsentrere seg om det man skal gjøre, sier regissøren, og mener at i prinsippet går film og teater ut på det samme.
– I teatret må du bygge opp en veldig solid grunnmur. Mens i film handler det om å fange øyeblikket.

Teatermiljø

Han drømte ikke om å drive med teater da han var barn hjemme på Høyda.
– Men jeg klarte ikke reise meg opp og ta ordet. Og da jeg gikk på videregående var jeg så lei av det at jeg begynte på drama. Min eneste motivasjon var å lære meg å snakke i forsamlinger. Men Inger Wennersten ga oss i oppgave å skrive en monolog. Og da jeg framførte den, uten å besvime, opplevde jeg at folk lo på de riktige stedene. Jeg fikk respons, sier Sørensen, som senere befant seg i teatermiljøet i Moss som blant annet har fostret Brede Bøe, Ole Jacob Lindberg, Geir Meum Olsen og hele Dusty Cowshit.
– Det var noen gullår, og en grundig teaterskole. Du kan si det er langt fra revy i Moss til Shakespeares Richard 3, men egentlig er det ikke så langt. Teater handler om å fange situasjoner. Og revy handler bare om det. Teatermiljøet i Moss var helt uvurderlig. Vi fikk folk til å le. Det lærte jeg i Moss.

Publisert lørdag 20. februar 2010 kl. 00:00.
Sist oppdatert lørdag 20. februar 2010 kl. 00:00.