Underholdende triste Dagsland

Før konsertstart var det flere av konsertgjengerne utenfor som mente at en konsert med den store stemmen fra Rogaland strengt tatt hører best hjemme i Guds hus.
La gå, så er artisten fra Kirkelig Kulturverksted for folk flest best kjent som en storhet foran alteret, nedtonet og nakent med sin gedigne stemmeprakt som det bærende element. Men konserten på Parkteateret i går kveld beviste en hel del. Nemlig at Dagsland er mer enn «han som synger så pent» og at såkalt kristen musikk ikke bare hører hjemme på kirkegulvet. Dessuten, når han lanserer tekststrofer som «mådderføkker» ville kanskje enkelte på de hellige benkerader rynket på nesen.
Men Dagsland synger om de små og store tingene i verdens hverdag, begge like store. Det kan være den grufulle altoppslukende hjertesorgen som rammer i etterkant av det store forholdet som tok slutt. Hvor to unge hender i salen finner hverandre og tvinner fingre, holder litt ekstra hardt og lover uten at et ord blir sagt at «vi..VI..skal holde sammen vi».
Det er da middelaldrende fingre forsiktig stryker vekk det hersens støvet som akkurat da fant det for godt å irritere øyet.
Dagsland med band, og akk hvor solid et band det er(!), er som en musikalsk utgave av norsk vær. En kjærlig leken sommervind det ene øyeblikket, før det er frisk bris det neste.
Novembernatten kan være så mørk den bare vil. Det er godt å vite at vi ikke er alene, vi som setter pris på litt god og nødvendig musikk. Slikt varmer. Det er så vi kvier oss for å applaudere. Livredde for bryte magien.
Så får det være at vi nesten vrir oss litt ubekvemt i setene da Sigvart forteller om turen til Burma i 1994 sammen med blandt andre Erik Hillevåg og Ole Edvard Antonsen. Om det gyldne landet og den lille kvinnen som vant valget og prompte ble satt i husarrest. Det er da det blir komplisert, foran årets monstrøse kjøpefest og tiden da englene daler ned i skjul.
Merker han det? Er det derfor han bevisst skrur opp både tempo og humør foran neste låt. Lar publikum trampe takten og nikke med hodene. Få smile litt innimellom slagene.
Før han igjen snur på flisa og drar igang «kirkesangene» fra sitt siste album. Forteller om hykleriet i kirken. Eller Human-Etisk forbund. Det kunne like gjerne vært speidern og Frelsesarmeen. Forteller om den gretne gamle gubben som blånektet å ta i mot Dagsland ord fra plateklubben, med klar oppfordring til selve Sjefen at han burde se nåde i Dagsland.
Av de 500 setene på Parkteateret var det (dessverre) mange ledige. Det er ikke nødvendigvis så at folk fra Moss ikke liker sangeren. Kanskje de bare mente som nevnt, at en Dagsland-konsert er best i kirken.
Men Gud er visstnok overalt. Det samme kan Sigvart være.«Vi har gledet oss! Jeg husker ikke sist jeg spilte i Moss. Det er jo nærmest en skandale!»