"Konvensjonen på Moss"

Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Sverige og Norge, og sikret prinsippene og innholdet i den norske grunnloven som var blitt utformet på Eidsvoll noen måneder tidligere. Avtalen ble også den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for unionen mellom Sverige og Norge fra 1814 til 1905.

Del på Facebook

Historien om konvensjonen

I 1814 var kongeriket Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. I et forsøk på å få kontroll over egen skjebne ble det i Norge innkalt til en riksforsamling og en grunnlov ble utformet og undertegnet på Eidsvoll den 17. mai 1814. Selvstendighet ble proklamert under ledelse av den danske arveprins Christian Frederik.

Sverige, med støtte av de europeiske stormakter, godtok imidlertid ikke Norges selvstendighet, og Sverige angrep den 26. juli 1814 under ledelse av den svenske kronprinsen Carl XIV Johan.

Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble det innledet forhandlinger på Moss. 14. august inngikk partene en våpenstillstandsavtale. Kristian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en løs personalunion. Konvensjonen besto av fire dokumenter - alle skrevet på fransk - med følgende hovedpunkter:

• Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og det norske Stortinget. Svenskene godtok ikke Kristian Frederiks krav på den norske tronen, så han var ikke part i den offisielle avtalen.
• Det norske Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
• Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, med nødvendige endringer for å tilpasse den til personalunionen med Sverige. Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
• Kristian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste avtalen var hemmelig.

Opinionen i Norge var sjokkert over det man så som regjeringens ettergivenhet. Da den svenske general Magnus Björnstjerna, som hadde ledet forhandlingene, ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss.

Historiens dom

Med tiden skiftet synet på det som hadde skjedd i 1814. Norge hadde vært alene mot stormaktene, og motstand var urealistisk. Konvensjonen som ble undertegnet på Moss var en stor forbedring i forhold til avtalen som ble inngått i Kiel uten norsk deltagelse. Norge skulle være en likeverdig part i en «frivillig» personalunion md Sverige, ikke en erobring. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge fikk sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. I tillegg til kongemakten var det bare utenriksstyret som var felles. Konvensjonen på Moss avsluttet den siste krig mellom Sverige og Norge, og den ble Sveriges siste krig.

Kong Christian Frederik

Christian Frederik (1786-1848) var dansk tronfølger og fetter av regjerende Kong Frederik VI. I 1813 ble han utnevnt til stattholder og øverstkommanderende i Norge. Hans oppdrag var også å reise omkring i landet for styrke båndene mellom Danmark og Norge, og således motarbeide Carl Johans planer om å innlemme Norge i Sverige.

Christian Frederik ble smuglet gjennom den britiske blokaden, og ankom Hvaler og Norge 21. mai 1813. Dagen etter holdt han sitt inntog i Christiania. Han tok fatt på sitt embete, og ble raskt en populær skikkelse.

Kielfreden

17. januar 1814 skrev Kong Frederik til sin stattholder i Norge med nyhetene om Kielfreden. Danmark hadde avstått Norge til Sverige. Christian Frederik fikk beskjed om å overlevere de norske festningene og vende tilbake til Danmark. Christian Frederik nekter å følge ordenen. Isteden stilte han seg i spissen for den norske motstanden mot Kieltraktaten.

Norsk suverenitet

I utgangspunktet ville Christian Frederik la seg utrope til norsk konge i kraft av sin arverett. Men under stormannsmøtet på Eidsvoll 15. februar lot han seg overbevise av professor Georg Sverderups argumentasjon: Når Kong Frederik har sagt fra seg Norges trone, har suvereniteten gått tilbake til det norske folk. Det norske folk må selv velge sin konge.

Christian Frederik innkalte en grunnlovgivende forsamling. Mens valget av representanter foregikk, styrte han som regent sammen med et regjeringsråd. Den 10. april 1814 kom Riksforsamlingen sammen på Eidsvoll.

Grunnlov og kongevalg

Fra 10. april til 17. mai utmeislet riksforsamlingen på Eidsvoll landets nye Grunnlov. Det var en for sin tid svært liberal og demokratisk forfatning. Forsamlingen fastslo dessuten at Norge fortsatt skulle være et monarki, og 17. mai 1814 ble Christian Frederik enstemmig valgt til Norges Konge.

Krig med Sverige

Kronprins Carl Johan nektet å akseptere Norges selvstendighet. Han forlangte stormaktenes støtte til å tvinge gjennom bestemmelsene fra Kieltraktaten. En delegasjon ble sendt til Norge for å presse Christian Frederik til å gi etter, men meklingen førte ikke fram. 29. juli gikk Carl Johans soldater inn i Norge.

Den svenske armeen nedkjempet raskt den norske motstanden, og Norge måtte be om våpenhvile. Ved konvensjonen i Moss 14. august inngikk Christian Frederik avtale om å overdra regjeringsmakten til statsrådet og forlate landet.

Kong Christian Frederik abdiserer

10. oktober 1814, på Bygdø kongsgård, sa Kong Christian Frederik fra seg den norske tronen. Han forlot landet 28. oktober.

Christian Fredrik ble senere konge av Danmark, og regjerte der fra 1839 til 1848.

[Kilde: Wikipedia]