Det er greit å tråkke i salaten

13 er det nye 16, 16 er det nye 18 og 18 var ikke så spesielt som alle skulle ha det til. Det er ikke rart man blir litt forvirret når gamle ikke lenger er gamle, for 60 er det nye 40, og man blir voksen i en alder av 14.
Jeg fyller snart 19. 19 en tåkete og ubetydelig alder, i en tåkete men viktig tid for resten av livet. I løpet av året skal jeg og mine klassekamerater ha peilet ut en retning. Man skal i alle fall ha funnet stien til veien som leder til meningen med livet. Det er slik det føles. Hvorfor hører man aldri noen si: "18 er det nye 6"? Det er slik det føles.

Samme dag som Gro Harlem Brundtland og Adolf Hitler fylte år, gjorde også jeg det, 20 april i fjor. Jeg vet ikke hvor gamle de ble, eller skulle blitt. Jeg ble 18, og det var en stor dag. Endelig fikk jeg ansvar for meg selv. Nei vent, det fikk jeg da jeg reiste til York for et år i utlandet. Jeg gikk i hvert fall inn i de voksnes rekker. Nei, det var konfirmasjonen det. Endelig fikk jeg kjøpe vin på Vinmonopolet. Det var veldig dyrt. Endelig fikk jeg gå i tredje klasse på videregående. Det ble fryktelig mye jobb. Endelig fikk jeg jobbe. Plutselig ble jeg nesten nødt til å jobbe. Plutselig står hele verden for mine føtter, men det virker som om jeg bare tråkker i salaten. Plutselig blir jeg 19. Dette året blir bare et år som alle tidligere, som året jeg var 8. Da gikk jeg i andre klasse på Melløs og lekte Pokémon og kysseleken.

Men nå har jeg jo kommet til det punktet i livet hvor det er viktig å se framover. Etter sommeren venter en ny hverdag. En hverdag hvor jeg, sammen med andre født i året 1993, enten må studere, gå i militæret, eller jobbe. Uansett hva du gjør blir det bindende i en eller annen form. Du er nødt til å prestere. Du er nødt til å komme inn i rutiner og forkaste mange drømmer om fremtiden og fantasier om virkeligheten. Å se fremover er nyttig og viktig, men også skremmende.

Det føles urettferdig. Man har nettopp fullført videregående. Vi har lært oss å tenke, reflektere, og vi har funnet ut hvem vi er. Sistnevnte i hvert fall i en større grad nå enn tidligere. Plutselig skal vi plasseres på et nytt samlebånd. Vi skal bli leger, journalister eller soldater. Når får vi muligheten til å sitte stille, uten at tiden flyr fra oss? Jeg har aldri trodd at jeg har vært udødelig, noe voksne ofte tenker om oss ungdommer. Jeg føler stadig at tiden renner gjennom fingrene mine, spesielt når jeg ser på kalenderen. Der stormer fremtidige avtaler og frister mot meg. Som mange andre 18-åringer føler jeg meg dømt til å tråkke i salaten til høsten hvor kalenderen foreløpig står tomt. Heldigvis er jeg en rimelig reflektert ungdom, og tenker derfor at det er bedre å tråkke i en salaten enn å spise en osteburger. Det er bedre å feile enn å gå for det åpenbare, trygge, kjedelige. Dessverre har jeg for tiden verken salater eller burgere innen rekkevidde.

 
()