En fødsel i Paris?

Blant alle de store, karakteristiske nesene i Paris lever det lukter. Vanligvis ser vi for oss disse nesene lukte på en fin, fransk vin, en nybakt bagett, eller snuse lekende i lokkene på sin kjære, i kjærlighetens by. Min bleke, norske, lille nese fant også fram til mange gode lukter under min helgetur til Paris. Dessverre så var det en lukt, rettere stank, som tidvis flammet opp som tennvæske på grillen. Paris er ikke bare motens, gastronomiens og kjærlighetens hovedstad, men også et offentlig toalett for over to millioner mennesker.

Jeg og søsteren min tusler oppover Montmartre, men holder oss unna de verste turistgatene. Været er helt perfekt, verken for kaldt eller for varmt. Genservær. Bladene på trærne er i kledd i rødt og gult og gatemusikerne spiller søt musikk. Jo mer vi går, jo flere poser med klær, sko og makroner dukker opp i våre hender. Makronene eksploderer av smak i munnen. Mørk sjokolade, friske bringebær og søt karamell danser på tungen. De er både myke, luftige og knasende på en gang. En siste sommerbris driver forbi og stryker oss over kinnet. Om bare historien endte her.

De fleste turister som reiser til Paris vil merke en tidvis streif av noe som ikke er førsteklasses parfyme under sitt opphold. Kanskje en fanger opp en råtten gust når matroen suser forbi og drar med seg luften fra de dype tunnelene. Man møter kanskje på en moden matrest, eller blir konfrontert med dunsten fra 40, innestengte, slitne turister i en liten vogn, tjue meter under bakken. Dette er slik man må regne med, men urinlukten ved Seinen tok meg på senga. Den vakre elven som snirkler seg gjennom byen blir omtalt som selve hjertet i Paris. Dessverre virker den også som byens urinrør. Maken til stank møter man ikke engang på den offentlige doen på Fiskestranda.

Jeg og min søster tusler ned fra Montmartre gjennom et travelt og smålugubert område. Plutselig smetter en dame inn mellom to biler som står parkert ved siden av oss. Hun løfter skjørtet sitt opp til knærne og lener seg over panseret på den ene bilen. Vannet går. Jeg fikk et nanosekunds flashback til hvor vill Mossefossen var i høst og bildet av et spedbarn som klasker ned på asfalten blinker bak øynene mine. Før jeg rekker å bli forskrekket eller redd, forstår jeg at jeg ikke er vitne til en fødsel men et ekstremt tilfelle av tissetrang.

For all del, dra til Paris. Det finnes kanskje ikke vakrere byer. Tiss er ikke bare negativt heller. Det kan være til hjelp for å avsløre både væskemangel og sykdommer. Bare vær klar over at hvis du beveger deg bort fra turistene kommer du kanskje nærmere lokalbefolkningen enn du egentlig ønsker.