Hva tenker de om oss?

Her forleden dag var jeg og en venninne på kafé for å spise noe, og ta en prat. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, så jeg satt pris på litt rolig kaféprat. Vi bestemte oss for å ta det på «Riis», og trasket bort. Da vi omsider kom inn, var det et stort ståhei og fullt av mennesker over alt. «Hva skjer her, ‘a?» spurte jeg, og fikk øye på et ledig bord. «Det er masse kameraer her» svarte venninnen min, og vi kom frem til at det må være en innspilling av noe. Litt utilpass spiste vi quesedillaene våre, før vi endelig fikk et glimt av «stjernene». To kjente stylister fra Storbritannia har funnet ett offer fra Moss. Og de spilte inn scener på Riis.

Naturen kaller, og jeg gikk bort til toalettene. På vei ut passerte jeg en av «kjendisene», og det slo meg; hva tenker egentlig berømte folk om oss «dødelige»? Jeg har diskutert dette med flere, og svarene er forskjellige; vi er like som dem, de bryr seg ikke, de tror de er bedre enn oss. I bunn og grunn er det egentlig slik med alle, uansett om man har solgt sjelen sin for showbiz, eller ikke. Vi er mennesker alle mann, vi bryr oss ikke om de vi ikke trenger å bry oss med, og likevel sammenligner vi oss med dem og mener vi er bedre. Si meg gjerne imot, men jeg tror det har rot i sannheten.

Som sagt; vi er da mennesker!? Dersom man har utrettet noe stort, som for eksempel å bli superkjent for en superkul film, så skal man så klart være stolt av det. Som når læreren leser skolestilen min høyt, ja mann, jeg sitter med nesa i sky resten av timen og føler meg bare såå kul. Og stolt. Nei, det gjør meg ikke til en kjendis, men det føles bra. Og fordi det jeg skrev var godt nok til å bli brukt som eksempel for de andre, så føler jeg meg selvsagt også litt bedre enn dem (om ikke litt flau). Men der kommer også veiskillet. Det finnes nemlig typen jerk-kjendiser. De som skriver navnet sitt på en serviett og kaster den taust i fleisen din når du spør om autograf. Eller som går med en mur av bodyguards fordi de har en syk fobi for dødelige mennesker. De som ikke tror, men vet at de er bedre enn andre, og som samtidig behandler dem nedverdigende. Hallo i luken, liksom!

Jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å få svar på det spørsmålet, med mindre jeg selv en dag pryder coveret av glossy magasiner, og navnet mitt er på alles munner (og for å være helt ærlig, syntes jeg det virker litt skremmende). Så jeg spør ut i løse lufta. En ting jeg vet, det er at hvis man er kjent for noe godt, noe fint eller for at man deler kunsten sin, i form av musikk, film eller billedlig kunst, så vil man alltid være takknemlig. Om det så kun er en liten del som er det. Hadde det nemlig ikke vært for den normale mannen i gata, hadde ingen fått den maktfulle posisjonen av å være en innflytelsesrik kjendis.