- Jeg er ikke bitter, men fryktelig skuffet og lei meg

Her går Engeseth inn på hvordan han har opplevd Innspurten i Østfold Høyres nominasjonsprosess til stortingsvalget neste høst.

Brevet fra Engeseth:

Kjære østfolding,

Dagens tema i dette ekstraordinære Ukebrevet gir seg selv: Innspurten i Østfold Høyres nominasjonsprosess til stortingsvalget neste høst. Jeg har til hensikt å fortelle relativt detaljert om begivenheter, hendelser, spillet i kulissene og ulike aktørers gjøren og laden. Helt frem til det kulminerte i et kaotisk nominasjonsmøte i Tivoli Amfi i Moss lørdag formiddag. De som ikke er interessert i dette, kan slutte å lese umiddelbart. Men jeg føler jeg skylder dere, mine 1.600 abonnenter på Ukebrevet, en grundig redegjørelse for hva som skjedde og hvorfor. Derfor blir dette Ukebrevet langt!

HVA SKJEDDE?

Mandag for èn uke siden tok jeg fatt på den siste arbeidsuken før Østfold Høyres nominasjonsmøte. Oppstyret rundt Georg Apenes’ første ondskapsfulle, usaklige og udokumenterte utfall mot meg hadde roet seg for lenge siden. Alt lå til rette for at den siste uken i nominasjonsprosessen skulle gå relativt pent og pyntelig for seg.

For det var tre tunge grunner, som både hver for seg og ikke minst sammen, skulle tilsi at det ikke ville bli noen dramatikk omkring 1. plassen på listen:

1. Jeg var innstilt på førsteplass på listen av en enstemmig nominasjonskomitè, med representanter fra alle delene av fylket
2. I den rådgivende postavstemningen blant alle Høyres medlemmer i Østfold fikk hadde jeg fått mer enn 50 % flere stemmer på 1. plass enn motkandidaten.
3. Og de foreninger som på sine lokale nominasjonsmøter hadde vært tydelige på at de ønsket meg på 1. plass, hadde samlet nærmere 40 utsendinger til nominasjonsmøtet (av 57)

Det ville vel være tross alt være i overkant merkelig dersom nominasjonsmøtet skulle sette sammen stortingsvalglisten på en måte som svært mange av Høyres medlemmer i Østfold ville oppleve var i strid med deres råd, oppfatning og vedtak.

Så, sent mandag kveld, mens jeg sitter på stortingshybelen og leser aviser, får jeg en merkelig telefon fra en NTB-journalist. Vedkommende kunne fortelle at Georg Apenes hadde blitt vedtatt ekskludert fra partiet av styret i Fredrikstad Høyre. Jeg reagerte med sjokk og vantro. Dette kunne ikke være mulig. Jeg sa til journalisten at jeg trodde dette måtte bero på en misforståelse. At de hadde fått et tips som tok sikte på å føre de ut på ville veier. Og dessuten kunne jeg ikke forstå hvorfor de i all verden ringte til meg om dette. Samtalen ble kort.

Umiddelbart deretter ringte jeg Fredrikstad Høyres leder, Bengt Morten Wenstøb, for å fortelle om denne merkelige telefonsamtalen fra en NTB-journalist, og spørre om hva i all verden det var som foregikk i Fredrikstad Høyre. Han svarte ikke og jeg la derfor igjen en beskjed hvor jeg ba han ringe meg tilbake umiddelbart, uansett om det ble sent på natt. (Han ringte ikke tilbake, før nesten et døgn senere. Men da var det i realiteten for sent og uten betydning)

Jeg gikk så umiddelbart inn på Fredriksstad Blads nettsider og der ble mine bange anelser bekreftet. Styret i Fredrikstad Høyre hadde fattet vedtak om å ekskludere Georg Apenes. Vedtaket var sikkert fattet i beste mening og med de beste intensjoner. Mange var oppriktig opprørt over Apenes’ uttalelser og adferd. Men allikevel. Vedtaket var bare utrolig klønete og uklokt. Jeg forsto umiddelbart at dette utelukkende ville være en gavepakke til Apenes fordi det ville gi han en gylden anledning til å fortsette sin personlige vendetta mot meg. Deretter ringte jeg, etter midnatt, til både NTB og NRK Dagsnytt og kommenterte det famøse vedtaket i Fredrikstad Høyre: Uklokt, ikke tradisjon for eksklusjoner i Høyre og jeg håpet at vedtaket ville bli omgjort. Det ble ikke mange minuttene med søvn den natten…

Og grytidlig tirsdag morgen var spetakkelet i gang. Allerede klokken 6 begynte telefonene å ringe, intenst og hyppig. Som jeg trodde var Apenes i full gang igjen med å strø om seg med sine ”elskverdigheter” mot meg. Nå ble det imidlertid enda verre enn noen gang. Massivt udugelig, inkompetent og en skam for partiet, var budskapet han nå så det formålstjenlig å slynge ut over riksdekkende media. Da var det bare èn ting å gjøre – komme seg på kontoret, møte stormen og stå oppreist. Hele tirsdagen gikk det slag i slag med intervjuer med Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK, Sarpsborg Arbeiderblad, TV Østfold, TV2, før en aldeles grusom dag ble avsluttet med intervju og som gjest i studio i Dagsrevyen. Hele tiden holdt jeg fast ved mitt prinsipielle budskap: Apenes’ måtte ha rett til å ytre seg, selv om jeg mente hans uttalelser var ondskapsfulle, totalt usaklige og sårende.

UROLIG FØLELSE

Det som mest av alt ga meg en urolig følelse utover formiddagen på tirsdag, var at flere journalister fra en rekke ulike redaksjoner spurte meg om det ikke var slik at jeg hadde vært en pådriver for at Apenes ble ekskludert. Hadde ikke jeg noe med dette å gjøre? Var nå det helt sikkert? Enkelte fremmet til og med den helt utrolige konspirasjonsteorien at det hele var en plan som jeg sto bak, at Fredrikstad Høyre først skulle ekskludere Apenes og at jeg så skulle rykke ut, være ”statsmann”, ta avstand fra vedtaket og fremstå som den som var helten og ryddet opp… Det hele var nærmest uvirkelig. Jeg har jobbet så mye med journalister og media gjennom årene, at jeg vet når det ligger andre krefter bak. Når flere redaksjoner, helt uavhengig av hverandre, fremmer en slik konspirasjonsteori er det åpenbart at det ligger helt andre krefter bak. Krefter som i hvert fall ikke ønsket meg noe godt.

BEKREFTELSEN KOM TORSDAG

Og bekreftelsen kom torsdag morgen. Da ble jeg informert om at personer i kretsen rundt min motkandidat, Ingjerd Schou, holdt på å ringe rundt til enkeltpersoner som skulle på nominasjonsmøtet. Budskapet var det samme: Martin hadde trukket i trådene forut for eksklusjonsvedtaket og var ikke så ”uskyldig” i forhold til dette som han forsøkte å fremstå som. Da forsto jeg det endelig. Mot slike krefter nyttet det ikke lenger å kjempe. Jeg innstilte meg på at det nå ikke lenger var mulig å forsvare seg mot løgner og bakvaskelser.

Jeg reiste derfor på Blåbærtoppen for å begynne å skrive på den talen jeg visste jeg mest sannsynlig ville komme til å måtte holde på lørdag. Jeg kalte dokumentet ”Tale etter nederlaget”. For ordens skyld skrev jeg også en helt annen tale jeg skulle holde dersom flertallet vippet andre veien.

TALE ETTER NEDERLAGET

Da avstemningsresultatet var klart på nominasjonsmøtet, jeg hadde tapt med knappest mulig margin (28-29), ble jeg først foreslått på 2. plass på stortingsvalglisten. Tiden var inne for å be om ordet. Talen jeg hadde jobbet med i to dager skulle fremføres:

”Kjære Høyrevenner,

Nominasjonsmøtet har talt, dere har gjort deres valg, og jeg har lyst til å si noen ord.

Først av alt gratulerer til Ingjerd, som endelig, etter sitt tredje forsøk, lyktes med å vippe meg av pinnen som stortingsrepresentant. Gratulerer også med en vel gjennomført kampanje, som også har inneholdt elementer som jeg ikke trodde var mulig i Østfold Høyre. Det jeg har opplevet de siste ukene, av bakvaskelser, ryktespredning, konspirasjonsteorier og ondskapsfulle, sårende ytringer, både i det offentlige rom, og i ulike kriker og kroker – unner jeg ingen å få oppleve igjen.

Det er helt legitimt og naturlig at det er delte oppfatninger om hvem som bør representere et parti på Stortinget. Det er også en viktig del av demokratiet at det er en demokratisk kamp om posisjoner og tillitsverv. Men denne kampen må føres med blanke våpen og ikke med virkemidler som ødelegger partiet innenfra.

Når jeg tidligere har blitt spurt om hvor lenge jeg ville sitte som stortingsrepresentant, har jeg litt spøkefullt sagt: ”Det er bedre å gå av når de fleste synes det er litt for tidlig, enn når alle mener det er altfor sent.” Derfor mente jeg det ville være en styrke for partiet, og legitimiteten til de som skulle nomineres, at vi denne gang trakk alle partiets medlemmer aktivt med i nominasjonsprosessen – gjennom en rådgivende postavstemning. Jeg opplevde det derfor som en hyggelig tillitserklæring fra medlemmene, at jeg fikk desidert flest stemmer på 1. plassen. I god tid før jeg svarte ja til nominasjonskomiteen om jeg ønsket å gå for en ny periode på Stortinget – la jeg betydelig vekt på å forhøre meg med en rekke lokalforeningsledere og tillitsvalgte i Østfold Høyre, om hva de syntes. Tilbakemeldingene var så tydelige at også dèt bidro sterkt til at jeg svarte ja til nominasjonskomiteen.

Derfor er det spesielt skuffende å oppleve at enkelte av de som sterkt mente jeg burde fortsette, plutselig på et tidspunkt, dukket opp blant de som aktivt motarbeidet meg. Det skal selvfølgelig være lov å skifte standpunkt, for all del, men det hadde jo vært å håpe at de det gjelder hadde vært reale nok til å fortelle det direkte til meg – face to face.

Mange av dere har selvfølgelig forstått det allerede. At det ikke er aktuelt for meg nå å stille meg til disposisjon for å bli nominert på 2. plass. Nominasjonsmøtets flertall har gjort sitt valg. Det respekterer jeg. Og i respekt for det valget ville det være helt feil både overfor Østfold Høyre og meg selv, om jeg nå skulle gjøre gode miner til slett spill, og la meg nominere til 2. plassen. Det ville gått på min integritet og verdighet løs. Jeg fikk ikke fornyet tillit til å fortsette. Signalet er klart nok. Og da er det valget lett.

Litt spøkefullt er det sagt om politikk at ”det er kampen mellom de som vil inn, og de som ikke vil ut”

De av dere som kjenner meg vet godt at jeg hater å tape. Men dere vet også at jeg etter en tid vil ha lagt dette bak meg, se fremover, og kommer til å fullføre mitt tillitsverv og oppdrag som stortingsrepresentant med stil.

Jeg er ikke bitter, men ja, jeg er fryktelig skuffet. Og ja – jeg er lei meg. Det må være tillatt. Først og fremst for måten dette skjedde på. Og selvfølgelig fordi jeg fortsatt har så mye ugjort, så mange viktige saker å kjempe for. Og la det ikke være en millimeter tvil: Jeg har et like brennende engasjement for Høyres verdier og idègrunnlag i dag som da jeg meldte meg inn i Unge Høyre for snart 30 år siden. Og èn ting kan dere være trygge på: Høyre vil alltid være partiet i mitt hjerte, og jeg vil, som tidligere stortingsrepresentant, aldri oppfordre noen til ikke å stemme Høyre, uansett hvem som i fremtiden skulle bli nominert.

Helt avslutningsvis får jeg si som Oddvar Nordli: ”Tusen takk for rosene på veien – og tornene iblant dem.” Jeg har mye å takke Østfold Høyre for. Etter 18 år som fylkestingsrepresentant, 10 år som fylkesleder og nå 7 år som stortingsrepresentant, har jeg fått være med på utrolig mye spennende, og også medvirket til viktige politiske resultater både nasjonalt og for Østfold som vil sette varige spor etter seg. Resultater som jeg er stolt av – noe også Høyre i hele Østfold burde være.

Det er en tid for alt. Jeg er nå kommet til veis ende i politikken. Det gjenstår da bare å ønske nominasjonsmøtet lykke til med resten av møtet og lykke til med det valget som nå er gjort.

Takk for oppmerksomheten!”

VERDIG SEIERHERRE?

Umiddelbart etter at jeg var ferdig med min tale kastet journalistene seg over både seierherre Schou og taperen Engeset. Jeg ble intervjuet av NRK – Dagsrevyen, TV 2-nyhetene og på direkten i Ukeslutt. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å holde roen, verdigheten og ikke komme med uttalelser som ikke passet seg i en slik stund.

Derfor var det en sjokkartet opplevelse å høre Ingjerd Schous usminkede uttalelse på radio/TV med følgende klare melding til meg: ”Dersom en ikke tåler varmen på kjøkkenet, er det bare å komme seg ut!” Jeg har bare følgende spørsmål. Hvem har vært fyrbøteren som har gjort at varmen har blitt så intens og ubehagelig, at det i hvert fall for meg, ble uutholdelig å bli værende på ”kjøkkenet”.

Den uttalelsen var like lite skjønnsom som følgende kraftsalve fra fru Schou til NRK-Østfold et par dager før nominasjonsmøtet. ”Politikk er ingen søndagsskole, og jeg, Engeset og andre må tåle at det er synspunkter på hvordan vi håndterer våre sentrale tillitsverv”, mener Schou. Og med henvisning til Apenes, og jeg antar meg, fyrer hun av følgende kraftsalve:

”Man kan mene mye om de uttalelser som har kommet i denne saken, men jeg må nok si - takke meg til et mannfolk med baller som jeg kan møte i åpent lende, for de vet jeg hvor jeg har.”

Folk får gjøre seg opp sin egen oppfatning. Min oppfatning er at dette var uttalelser som verken var sjarmerende, samlende eller rause. Egentlig synes jeg det var uttalelser som bare var ekkelt å høre på. Og når det er sagt, håper jeg de få som i etterkant har lurt på hvorfor jeg ikke stilte på 2. plassen, nå har fått med seg at dèt, av mange grunner, var helt uaktuelt.

HVA NÅ?

Jeg kommer nå i tiden fremover til å konsentrere meg fullt ut om å fullføre mitt oppdrag som stortingsrepresentant med stil og verdighet. I kveld gleder jeg meg til å delta under den høytidelige åpningen med HM Kongen tilstede, av 4 felts E 6 gjennom hele Østfold. Mest av alt er jeg nå lettet over at nominasjonsmøtet er over og at jeg kan begynne å se fremover og planlegge for et liv utenfor politikken. Enhver situasjon byr på nye muligheter. Ikke minst er det noen på hjemmebane som i mange år har stått nokså alene i hverdagen om oppgaver, ansvar og uten min aktive tilstedeværelse. Jeg vil ikke brenne alle broer til politikken, fordi jeg er fortsatt like brennende opptatt av Høyres politikk og verdigrunnlag. Men i denne omgang må jeg si at nok er nok – mer enn nok!

TUSEN TAKK

Denne helgen har vært vanskelig å komme seg gjennom. På et tidspunkt måtte jeg bare, av hensyn til familien og meg selv, skru av telefonen. Det strømmet på med sms’er, mailer og telefoner i et omfang som var helt overveldende. Fra kjente og ukjente, landet rundt, Høyres stortingsgruppe, politiske motstandere fra ulike partier, opprørte velgere og skuffede Høyremedlemmer, kom det så mange og så hyggelige tilbakemeldinger (253 sms’er fra lørdag kl. 11.15), at jeg ble helt overveldet. Jeg vil bare si til dere alle: Tusen, tusen takk! Jeg kommer tilbake til hver enkelt av dere, bare jeg får hodet over vannet.


Stortinget, 24. november 2008

Martin Engeset
stortingsrepresentant