Julestemning, kom til meg!
Man sier at gamle vaner er vonde å vende. Jeg kan si meg enig i det. Hvor mange ganger har jeg vel ikke prøvd å la være å dra av en skorpe, men endt opp med et blodig kne likevel, eller revet av den lengste neglen bare fordi den er litt løs? Dårlige, gamle vaner er vonde å vende, ja, men hvorfor gjelder ikke det samme for alt det andre gamle? De tradisjonene man faktisk ønsker å ivareta, for eksempel.
Jeg var syv år da påskeharen så brutalt ble revet bort fra meg. Jeg var på skitur på fjellet, og pappa spurte meg taktløst om hva slags godteri han skulle kjøpe til påskeegget. Jeg var et smart barn. Jeg forsto. Desember det året var nissefar sykmeldt første gang. Han hadde feber. Året etterpå fant søsteren min og jeg en brun kvist på trappa med beskjed om at Rudolf hadde brukket beinet. Enkelte vil kanskje hevde at dette var å gå litt for langt, men til mine foreldres forsvar, hadde de kanskje ikke forventet at søsteren min og jeg skulle tolke dette som at kvisten var Rudolfs amputerte bein og at vi måtte gi det tilbake til ham. Det var en traumatisk opplevelse, det skal jeg ikke legge skjul på. Verre var det likevel året etterpå da jeg skulle hente meg et glass vann og tok faren min i å henge opp pakker på julekalenderen. Jeg følte meg bedratt.
Jeg var ni år da jeg innså at julenissen antakeligvis kom til å fortsette å ha diverse sykdommer, skadde dyr og ødelagte sleder i fremtiden, og at jeg aldri kom til å møte ham igjen. Snart etterpå forsto jeg at enhver samtale jeg hadde hatt med pyntenissene i stua bare hadde foregått i mitt eget hode, og at nissejenta med de blonde flettene kanskje slett ikke hadde lyst til å gifte seg med korgutten likevel. Som tiåring brukte jeg hele jula mi på å sørge over at Nissan på Julemorgen ikke syntes sangteksten jeg hadde sendt inn var bra nok til å legge melodi til den, og søsteren min begynte å nekte å sove med nisselue og ullgenser hver natt, selv om jeg insisterte. Jeg var rasende hver morgen klokka seks, da hun vekket meg, men bare hadde på pysj, og enda verre ble det når jeg aldri nådde gjennom på telefonkonkurransene til Nissan og Elisabeth, samme hvor mange ganger jeg ringte.
Så ble jeg 18 år, og plutselig føles julen bare som hvilken som helst tid på året, bare kaldere og mørkere. Kanskje er det ikke annet å forvente, med tanke på alle de traumatiske opplevelsene jeg hadde i min barndom? Jeg er overlykkelig for at Echbo et tilbake på skjermen, og ingenting er som voksne mennesker i blå luer som snakker om «å låne og gi tilbake». Jeg elsker julen, men hvor ble det av den magien og gleden jeg følte da jeg var liten? Søsteren min, som nå er seksten år, våkner fremdeles klokka seks hver jul, men selv foretrekker jeg å sove litt lenger. Julestemning, hvor ble du av?
