Kløne på motorveien
Jeg har et medfødt handikap. Til tider fungerer jeg ikke helt som alle andre. Enkelte ganger kan jeg få lyst til å slå hodet i veggen fordi jeg blir så oppgitt over meg selv. Det har seg nemlig slik at jeg er født usedvanlig klønete og distré.
Dersom du nå er blant dem som fnyser og rister på hodet over den milde diagnosen min, kan jeg forsikre deg om at livet som «surrehue» faktisk ikke er noen spøk. Allerede på barneskolen hente det at jeg kom i pysjbukse på skolen uten å være klar over det, og jeg fikk fort kallenavnet «kløna» fordi jeg hadde en tendens til å miste ting i bakken.
Jeg har uendelige eksempler på uhell jeg har framprovosert. En av de første skoledagene på videregående kom jeg for sent til en båttur, fordi jeg klarte å sykle ned en trapp jeg ikke så at var der. En gang husker jeg at jeg på mirakuløst vis fikk det ene dusjhodet i jentegymsalen til å falle ned, slik at vannspruten sto sikkert tre meter rett ut av veggen. Og på min første teateraudition, klarte jeg til og med å snuble i mine egne føtter, falle av scenen og lande i fanget på instruktøren. Jeg fikk ikke rollen.
Men til tross for at folk vet dette, selv om ordene «typisk Maja», blir sagt så ofte at de nesten hører sammen, så presterer man å stille meg det grufulle spørsmålet: «Men Maja, du er jo 18 år; er du langt unna å få lappen, eller?»
Som om det på noen måte kan være ønskelig å gi meg en hastighet på 100 kilometer i timen. Jeg, som i min barndom alltid lukket øynene da det ble «skummelt» på bilspill og endte med å kjøre «wrong way». Jeg har skuterlappen. Jeg fikk null feil på teorien, men trynet da jeg skulle kjøre skuteren hjem. Dette føler jeg at er et prakteksempel på at det er i praksis det går skeis.
Helt ærlig, har jeg vel egentlig ikke gitt kjøring en ordentlig sjanse. Jeg har hatt to kjøretimer, med et par måneders mellomrom, nok til å glemme alt man lærte den første gangen. Det er vel heller hele tanken på gir, gass og glatte veier som skremmer meg. Jeg har ikke problemer med å se for meg meg selv sette bilen i revers på motorveien bare ved et uhell. Og tenk om jeg ikke skulle være obs på naboens katt som bestemmer seg for å gå over veien akkurat i det jeg skal rygge ut?
Flere og flere av vennene mine har førerkort, men selv føler jeg fremdeles at den lille L-en i bakvinduet mitt er en alt for spinkel advarsel til de andre i trafikken. Det virker liksom ikke riktig at jeg ikke skal informere dem om handikapet mitt. På mange måter, kan min ufokuserte hjerne sammenlignes med en til en svært beruset person. Kanskje burde jeg satt opp et varsel: «Her kjører Maja. Kløne på motorveien».
