Optimisten, realisten og pessimisten

Vi kjenner alle en sånn en. En person som alltid smiler, alltid er glad, og alltid ser lyst på livet selv når det ikke er noen ting å se lyst på. En evig optimist som omfavner livet med åpne armer, og forgifter menneskene rundt seg med positivitet og optimisme.

Facebook-knapp kommer her

Disse menneskene er fine og gode, de. De kan bli dødelig irriterende i lengden, men i de aller fleste tilfeller, beundrer jeg slike evige optimister. Men når slike mennesker slutter å smile, slutter å spre glede og begynner å opptre aggressive og oppgitte … ja, da er alt håp ute for alle oss andre.

For realister som meg selv, har jeg aldri hatt et behov for å gå rundt og smile dumt for meg selv med mindre jeg er glad. Likevel har jeg ikke hatt et behov for å se svart på livet heller. Derfor beundrer jeg mennesker som kan smile og være glad på tross av alt. Selv når været er elendig, selv når det er kaldt, guffent, tidlig om morgenen, ja, når alt bare er elendighet, så finnes det noen slike mennesker som smiler for det.

Forleden dag satt jeg i klasserommet, grytidlig en mandag morgen etter juleferien, klokken ti over åtte. Der satt jeg, trøtt og irritabel mens jeg ventet på at læreren skulle komme slik at vi kunne ta fatt på en to timers matteøkt. I likhet med de fleste andre i klassen trøstet vi oss selv med fraser som «det er ikke lenge til vinterferien da … bare halvannen måned …» mens vi tørket bort tårene og motvillig slo opp i matteboken. I motsetning til noen få optimister som satt smilende og løste oppgaver. Hvordan går det an?

Det sies at et smil sier mer enn tusen ord. Jeg er helt enig i det utsagnet der. Det er helt utrolig hvor mye et smil kan påvirke deg. Det smitter og du merker det nesten ikke selv engang. Det går ikke an å beskytte seg mot det heller, man må bare la seg rive med.

Så hver gang jeg selv er irritert og sur fordi jeg ikke rakk bussen, fordi det er kaldt, det er for mye å gjøre, for mange prøver eller fordi verden generelt er elendig, så tenker jeg på disse optimistene og er glad for at de ennå smiler.

For om optimisten sluttet å smile, hvem er det pessimisten skulle rakket ned på? Og hva er det realisten skulle rettet på? Vel, det er nok ikke noen fasitsvar på om man er en pessimist, optimist, realist eller bare en tenåring med humørsvingninger fordi man ser på mennesker og verden på en spesiell måte, men mens optimisten og pessimisten kranglet om vannglasset var halvfullt eller halvtomt, så drakk jeg det opp.

 

På forsiden nå