Se opp for bestemor!
Julen nærmer seg med stormskritt. Julemarsipan og kalendere har allerede prydet hyllene i drøyt en måned, og asfalten er blank som et speil hver morgen. Jeg er ingen kyniker; som alle andre gleder jeg meg til kosen (og leksefri) som julen bringer med seg. Jeg har bare en liten oppfordring å komme med: Kjøp julegavene så fort som mulig, og om du skulle være sent ute så for all del ikke finn på å bevege deg i nærheten av Nordby senteret! Det var den 21. desember i fjor at jeg så dristig våget meg innover mot svenskegrensen. Jeg hadde et par småting igjen på listen min og tenkte at det ville være hyggelig å ta handelen et annet sted enn i Moss. Hyggelig …
Etter å ha overlevd to timer i kø og deretter nok en time på søken etter en parkeringsplass, var jeg omsider klar for å gå inn på matbutikken. Straks jeg satte foten min innenfor derimot, forsto jeg at det bare var å legge beina på nakken og løpe for livet. Nå innser jeg selvfølgelig at jeg kanskje ikke var helt heldig med den metaforen, og at det kan være vanskelig å gjennomføre begge delene på en gang. Det var i hvert fall ville tilstander. Jeg fikk et mentalt bilde av en dyrehage der de besøkende akkurat har fått beskjed om at tigrene er på frifot. Og hvem var så tigrene? Eldre damer utstyrt med handlevogner.
«Unna veien!» glefset en gråhåret tiger før hun knuffet albuen inn i hofta mi så det sang og satte av sted mot kjøttvarene. «Pass deg!» skrek ei annen, fulgt opp med en haug av ord jeg trodde det bare var mennesker i min generasjon som visste om. Jeg var så fortumlet at jeg så vidt rakk å hoppe unna i det en handlevogn raste forbi meg i 90 kilometer i timen. Fremdeles lurer jeg på hva som hadde hendt om jeg ikke hadde flyttet meg.
Det var selvfølgelig ikke bare tigrene som sto for kaos. «Men mamma, jeg vil ha sånn!!» skrek en unge iført nisselue og røde kinn. «Jeg vil, jeg vil, jeg viiiil!!!»
«Ikke nå, vennen,» svarte en dame som antakeligvis ikke var eldre enn i midten av trettiårene, men kunne ha gått for å være nittifem. «Jooo! Jeg vil! Åh, jeg HATER deg!»
Litt lenger fremme så jeg nok en tiger knuffe seg gjennom køen og mirakuløst havne foran. Som den sanne tenåringen jeg er, nasket jeg med meg to marsipangriser på veien ut og dro hjem. Jeg er klar over at jeg virker fordomsfull, men det er utrolig hva julestresset klarer å gjøre med oss. Kanskje vi i år for en gangs skyld kan lære at det ikke er så grusomt krevende å stå to minutter lengre i kø eller snakke til hverandre på en hyggelig måte. Enn så lenge, får du ta juleshoppingen på eget ansvar. Du er advart.
