Slik var Henki Hauge Karlsens liv i "Aidsbugarden"

Det var her han bodde mens han slet med tre arbeidsrettssaker, en sykdom som sakte, men sikkert tok livet av ham, pågående medier og en nasjonal opinion, splittet mellom fordømmelse og frykt eller støtte og sympati.
Minnene kommer sterkt tilbake til Ritha Jørgensen når vi viser henne svart/hvitt-bildet av Henki og henne og sønnene Ruben og Richart, tatt hjemme i sofaen i Rektor Østbyes gate. Det er det samme bildet som trykkes til denne reportasjen.

Første hivpositive som sto frem.

Henki Hauge Karlsen fra Moss var hovedpersonen i en av 80-tallets største mediesaker her i landet. Han var den første HIV-positive som sto frem i Skandinavia. Han gjorde det ikke fordi han hadde hiv, men fordi sykdommen gjorde at han ble avskjediget fra jobben som bartender på restaurant Papillon i Fredrikstad. Det fant han seg ikke i. Han ville vise en nasjon fylt av frykt og uvitenhet at hiv ikke smitter ved normal sosial omgang. Derfor mente han at sykdommen var en grunnløs årsak til avskjedigelsen.
Sammen med advokat Tor Erling Staff måtte han gjennom tre rettsinstanser. I de to første vant han en halv seier. Byretten og lagmannsretten slo fast at sykdommen ikke var oppsigelsesgrunn, men han fikk ikke jobben tilbake. I september 1988, etter halvannet års kamp i rettssystemet, ga Høyesterett ham omsider rett. Avskjedigelsen ble erkjent ugyldig, han fikk jobben tilbake og 20.000 kroner i erstatning. Men Henki kom aldri tilbake i jobb. Tre måneder senere døde han. På dagen 20 år siden i dag. Henki Hauge Karlsen ble en martyr.

Spre korrekt informasjon!

Ritha Jørgensen har flyttet hjem til Moss. Fra sofakroken ser den 53 år gamle kvinnen meg hardt i øynene, og sier med fast stemme: :– Dere journalister må bruke den unike muligheten dere har til å spre korrekt informasjon om hiv og AIDS, og jobbe for at folk får de riktige holdningene til denne sykdommen! Hun vet hva hun snakker om. For hun fikk virkelig erfare hvordan nordmenn reagerte da "Henki-saken" sto på som verst.

Familien hivtestet flere ganger

– Ettersom Henki bodde hjemme hos oss, ble hele familien hivtestet flere ganger som bevismateriale i retten. Vi ville vise at sykdommen ikke smittet ved vanlig sosial omgang. Men de gjentatte negative resultatene var ikke nok til å forhindre at huset vårt ble omtalt som "AIDSbugarden" på folkemunne, smiler hun lakonisk. - Både Henki og jeg ble nektet adgang til treningsstudio og solarium etter at vi sto frem i Fredriksstad Blad. Det er ekstra viktig for hivpositive å holde seg i god fysisk form, men vi fikk nei i døren flere steder. Frykten påvirker nok folks holdninger og valg. Et eksempel på det er henvendelsen fra helsesøsteren som ringte på døren sent en kveld. Foreldre til andre barn ville at den yngste sønnen min, Ruben på fem år, skulle fjernes fra barnehagen fordi han kunne smitte andre barn, sier hun. – Det var nesten surrealistisk. Heldigvis klarte vi å takle det rasjonelt. Det ble arrangert et eget foreldremøte der både fylkeslegen og helsesøster ga nøktern og korrekt informasjon om hvordan hivviruset sprer seg. Vi fikk tatt en hasteprøve på sykehuset for å dokumentere at Ruben ikke var smittet. Folk var til og med engstelige for frukt som kom fra vårt hjem. – Etter dette roet situasjonen seg ned. Dette sier noe om hva frykt gjør med oss. Vi snakker om situasjonen rundt et barn som IKKE var hivsmittet. Det er viktig ikke bare å kritisere frykt, men møte den med informasjon for å skape trygghet. Jeg husker jeg tenkte at når en ikke vet hvordan en skal forholde seg til et ikke hivsmittet barn, da har Henki og andre hivsmittede en lang vei å gå. Ritha Jørgensen mener alle de hysteriske reaksjonene gir et tidsbilde av frykten som preget befolkningen da sykdommen ble kjent for nordmenn i andre halvdel av 80-tallet.

Svart/hvitt-tilværelse

Det ble en altoppslukende tilværelse i svart og hvitt. En endeløs rekke av telefoner og henvendelser preget livet vårt. Alt fra kristne som skulle helbrede Henki fra "homsepesten" hans, til varme sympatierklæringer. Men det som gjorde mest inntrykk var samtalene med andre homofile hivpositive. De som ikke turde å stå frem, men som var fordømt av venner og egen familie. Mens jeg sto og lagde middag med den ene hånden, hadde jeg en suicidal hivpositiv homofil mann i telefonrøret jeg holdt med den andre. Jeg husker han sa at kontoret i Oslo har åpent tre timer en dag i uken. Det er ikke bare da jeg får angst. Da må du på en måte blåse i at middagen blir svidd, smiler hun.
– Men det jeg husker aller best er han som kom på døren sent en kveld for å fortelle sin historie. Han som hadde blitt fordømt og snudd ryggen til av familien sin. De turde ikke ta på ham, og han ble nektet å ta på barna i familien. Da han omsider skulle gå, lurte han på om han kunne få en medmenneskelig klem av Ritha mot at hun fikk en femtilapp...
– Han fikk den klemmen gratis. Tenk at mennesker behandlet hverandre slik, sier hun.

Kastet i fengsel

Henki Hauge Karlsen selv fikk føle hvilken pris han måtte betale for å stå frem. En kjent historie var da han skulle på ferie til Spania. Flere solidariske musikere i Fredrikstad holdt konsert og samlet inn penger slik at Henki skulle få en tur til Syden. Han ble selvsagt gjenkjent av andre nordmenn på charterferien. En kvinne gikk til politiet. Det medførte at han ble arrestert, og måtte sitte i fengsel til ferien var over. Da reisefølget skulle kjøres til flyplassen, fikk han ikke sitte sammen med de andre i bussen. Han måtte stues inn sammen med bagasjen. - Det var helt utrolig! Kakerlakkene i Spania var jo mer verdt enn ham, forteller Ritha Jørgensen. Hun blir varm i øynene når hun forteller om all støtten han også fikk i lokalsamfunnet. – Særlig fra kolleger i restaurantbransjen. Støtten kom fra hele landet. Det ble også dannet en egen Støtteforening kalt "Henki-aksjonen". Etter at Henki døde, startet også Tor Erling Staff, lege Stig Frøland og Venstre-politiker Helge Seip et eget minnefond.

Henki var redd

- Henki virket som en veldig uredd person?
- Ja, han var det. Men det var også stunder hvor han var redd. Han var redd for å dø. Det var mange rykter, mange historier om hvor ille AIDS-sykdommen kunne utvikle seg. Det ble mange nattlige tekopper. Men han hadde en egen evne til å ta på seg en maske da han skulle ut i offentligheten og i mediene. Der var han veldig sterk.
– Hva var det som drev ham?
– Han ville hjelpe andre. Han visste at kampen han førte ville ha enorm betydning for dem som kom etter ham. Det har jo også slått til. Etter høyesterettsdommen er det ingen som er blitt oppsagt fordi de er HIV-positive.
– Hvordan vil du karakterisere ham?
– Henki og jeg hadde vært venner helt fra vi var små. Han var en "liksom lillebror" i nabolaget i Moss. Jeg visste selvsagt tidlig at han var homofil. Han ba meg med på danseskoleball. Han var en fantastisk god danser. Han var en gledesspreder med masse herlig humor. Galgenhumoren reddet oss gjennom mange tøffe tak. Han fleipet med at han var en veldig positiv fyr..., ler hun. Familien Jørgensen fikk "Homofryd-prisen" for all støtten de ga Henki. – Da jeg fortalte ungene det, spurte de; "Hvorfor det mamma?" Vi gjorde jo bare det gode venner skal. Ungene hadde helt rett. Foreldrene mine støttet også oss. Det hjalp godt, forteller hun.

Knakk sammen

Etter begravelsen knakk Ritha Jørgensen fullstendig sammen. Da den altoppslukende epoken av livet hennes sluttet, ble hun helt tom. - Men ettersom årene har gått, har jeg skjønt hvor mye jeg lærte og vokste som menneske ved å være så nær dette. Det var knalltøft, men jeg ville aldri vært det foruten, sier hun. Hun har ikke engasjert seg mye rundt hiv/AIDS-problematikken i ettertid. Men da 20 årsjubileet for Henkis seier i Høysterett ble markert tidligere i høst, ble hun invitert. Det satte hun stor pris på. – Du vet. Det Henki gjorde var å vinne en viktig seier for ettertiden. Det klarte han, men jeg savner ham veldig, sier Ritha Jørgensen – 20 år etterpå.