Solskinn- og regnværsdager

Madeleine Svendsen (17) er medlem av AUF Moss og omegn. Hun var på Utøya 22. juli 2011. Her er hennes tanker ett år etter.

Madeleine Svendsen (17)

Tiden etterpå har selvsagt vært vanskelig. Hverdagen slik jeg kjente den ble jo snudd på hodet. I august begynte jeg på videregående, men tankene var stadig et annet sted og overskuddet var til slutt ikke-eksisterende. Tre måneder senere sluttet jeg på skolen. Det har vært frustrerende å merke visse endringer ved seg selv, som at jeg ikke får til ting jeg klarte før og at jeg blir lettere sint eller trist uten noen særlig grunn. Det har også vært slitsomt å hanskes med de reaksjonene man kan få etter en slik traumatisk hendelse som skytingen på Utøya var. Blant annet har jeg vært mye redd for at noe lignende skal skje meg igjen, og jeg har lenge følt på en nummenhet som ikke helt vil slippe taket. Av og til føles det nesten også som om denne hendelsen ikke er virkelig i det hele tatt. Men det er den jo. Like virkelig som sorgen, savnet og de vonde minnene har vært alle disse månedene.

Likevel, midt i dette mørket finnes det også så mye godt. Vi så det allerede da de første blomstene ble lagt ned og de første lysene ble tent utenfor domkirken i Oslo. Hvilken godhet og varme som bor i det norske folk. Mitt lille land, Norge, der vi ikke vier tiden til gjerningsmannens budskap om hat og splid, men heller verner om våre verdier og løfter rosene høyt i været. Fellesskapet og samholdet innad i AUF har også vært helt uunnværlig, i alle fall for min del. Uten hverandre tror jeg dette ville blitt langt vanskeligere å takle. Vi har også hatt gode støttespillere på veien, blant annet familie, hjelpeapparater og til og med fremmede mennesker som bare har villet ønske oss godt. Det er jeg veldig takknemlig for. Takknemlig er jeg også for de to som reddet meg opp fra vannet den 22. juli i fjor. Det er takket være dem jeg kan skrive dette i dag, og de er mine største helter.

Jeg har det bedre enn jeg hadde det i fjor høst, men det er fremdeles et stykke igjen å gå. Det vil være både solskinn og regnværsdager, og hendelsen vil alltid være med meg, men jeg skal komme meg gjennom det på best mulig måte og leve livet mitt slik jeg ønsker.

Til høsten begynner jeg på skolen igjen, og denne gangen skal det gå bedre enn sist. Jeg skal fortsette mitt engasjement i AUF, nettopp fordi det er så utrolig viktig å engasjere seg. En dag skal jeg også gi ut en bok, noe som bestandig har vært min største drøm. Livet varer nemlig ikke for alltid, så hvorfor nøye seg med noe mindre?