Teknologiens bakside
Forleden dag duret mobilen min da jeg satt i nok en trøtt norsktime. Da jeg kikket ned på den, hadde jeg fått en melding fra venninnen min som, tro det eller ei, satt rett bak meg. «Skjer a?» sto det. Jeg snudde meg i vantro og sjokk og tenkte for meg selv: «Virkelig? Jeg sitter faktisk rett her!…»
Det er ikke å stikke under stol at teknologi tar over. Jeg er ikke en av de som er sterkt imot teknologi og aldri fikler med mobilen i sosiale sammenhenger. Nei, snarere tvert imot. Ganske ofte tar jeg meg selv i å fikle med mobilen. Jeg gjør unødvendige ting som for eksempel lese meldinger, sende meldinger, se på bilder, fyke inn og ut av menyen, trykke på diverse knapper og spille spill. Asosialt? Javisst! Gøy? Nei, faktisk ikke. Avhengighetsskapende? Ja, definitivt. Personlig aner jeg ikke hva det er, men slike duppeditter har en visst tiltrekningskraft og det er ikke bare jeg som merker det.
Jeg opplever stadig at venninner sitter med mobilen i hendene rundt lunsjbordet og spiller spill. Wordfeud går det mye i. «Svar meg da!» eller «nå er det din tur til å skrive» er fraser jeg har hørt ofte i det siste. I timene på skolen er det faktisk utrolig morsomt å se hvor mange som gjør det de skal og hvor mange som ikke gjør det.
De fleste følger jo med som de prydelevene de er, mens mange andre gjemmer mobilen under pulten i håp om å ikke bli tatt på fersk gjerning eller sitter åpenlyst og spiller Tetris på skolepc-en. Morsomt er det i alle fall når læreren trasker forbi og alle legger ned skjermer og mobiltelefoner for ikke å bli avslørt.
Slik som reklamene på TV kan det jo hende at vi blir så avhengige av teksting, spilling og teknologiske duppeditter at det eneste vi gjør er å sitte og tekste med en person ved siden av oss. Det er en utvikling jeg ikke er så veldig glad i. Bare ta en kikk rundt deg og se hvor mange som leker med slike teknologiske duppeditter hver eneste dag.
På bussen, på skolen, på jobb, ja, nesten overalt er det garantert et par teknologiske nerder som leker med de nyeste leketøyene sine. Med blikkene gravd i sitt nyeste vidunder overser de verden rundt seg. Rart er det ikke. Jeg synes det er sinnssykt gøy selv, jeg. Men når jeg får en melding av en som sitter rett bak meg som spør om hva som skjer, nei, da har det gått altfor langt.
