Kjære alle sammen – Gratulerer med dagen!

Den danske sosialdemokraten Svend Auken definerte en gang sosialdemokratiet som et oppgjør med «almuesinnet» - eller ideen om at det er andre som bestemmer.

Noen andre, som vi kan være forbannet på og protestere mot – men uten at vi kan gjøre noe selv.

Sosialdemokratiet er et oppgjør med ideen om at vi er tilskuere til en utvikling utenfor vår kontroll.

Dette har vi all mulig grunn til å være stolte av.

Vår bevegelses historie er historien om menn og kvinner som har gjort en innsats. Trodd på endring. Og fått til utrolige framskritt.

Vår bevegelse oppstod i opposisjon til autoritære tradisjoner - i politikk, samfunnsliv og ikke minst arbeidsliv.

Ved å sikre alle arbeid skulle folk kunne forsørge seg selv, og ved å organisere seg skulle arbeidet bli mer enn et levebrød, mer enn et slit. Vanlige mennesker som ikke eide annet enn sin egen arbeidskraft skulle bli deltakere.

Gjennom sin deltakelse i fellesskapet skulle den enkelte kunne realisere seg selv og sine muligheter. Målet var frihet; politisk og sosialt.

Årets første mai-merke har historisk sus over seg.

1892 var det første året vi hadde 1. mai-merke. Merket markerte kampsaken den gangen; arbeiderbevegelsen kjempet for en hverdag med rom for både arbeid, fritid og hvile.

Endringer som vi gjennom årene kjempet igjennom. Og som har gjort Norge til et land der det for de fleste er enkelt å kombinere arbeidslivet med resten av livet. 

I årets 1. mai-markering er dette budskapet på nytt aktuelt. 

For dere; vi står midt i en verdikamp. En kamp om hvilken retning vi ønsker for samfunnet. For Norge.

Sterke krefter – både nasjonalt og internasjonalt – legger press på samfunnet vårt.

Globalisering, fri flyt av varer og tjenester, store økonomiske forskjeller – både innad i enkelte land og mellom land - preger verden i dag.

Dette påvirker også oss her hjemme. Det handler om politikk! Og få steder er verdikampen så tydelig som i spørsmålet om arbeidstakernes rettigheter.

Det går en dyp skillelinje gjennom politikken.

Mellom høyre og venstre.

Mellom rød og blå.

Mellom de som ønsker å gi mer makt til arbeidstakerne og de som ønske rå gi mer makt til arbeidsgiverne og kapitaleierne.

I en tid hvor vi til de grader er en del av internasjonal økonomi og denne økonomien er preget av krise kommer det krav om effektivisering, privatisering, og mer fleksibilitet for arbeidsgiverne.

Klassisk høyrepolitikk.

Deres nye mantra er «omstilling». Vi er også for omstilling. Vi må hele tiden se på hvordan vi utvikler samfunnet vårt og velferdstjenestene våre for framtida.  Men deres «omstilling» er egentlig et kodeord for økt utrygghet og mindre frihet.

For når situasjonen internasjonalt er tøff, og norske selskaper konkurrerer i det internasjonale markedet, kommer presset på våre lønninger, helse, miljø, sikkerhet og sosial dumping.

Vi vet av erfaring at det er i slike tider man må forsterke grunnmuren. At man må skru til boltene i bolverket, ikke fjerne skurer og muttere.

Men nå skjer det motsatte i Norge.

Sterke krefter, både i markedet og politikken, trekker nå i retning av større forskjeller, og vi ser etableringen av et a- b- og c-lag i arbeidslivet.

Med regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven utsettes arbeidslivet vårt for en knipetangsmanøver:

I det uorganiserte arbeidslivet ser vi sosial dumping og regelrett kriminalitet, i det organiserte svekkes fagforeningene og ansettelsesvernet for de ansatte.

Til sammen skaper dette mer utrygghet for den enkelte, og det svekker den norske modellen. 

Makt flyttes fra arbeidstakere til arbeidsgivere.

 Det er som å fjerne dikene og sandsekkene når det er meldt flom.

Det kan vi ikke finne oss i!

Vi må sikre forsvarsverket som gjør at vi vil fortsette å ha et organisert arbeidsliv med faste ansettelser og små forskjeller, med trygghet for inntekt og arbeid, med frihet til å si ifra og ta initiativ, et arbeidsliv med en god maktbalanse mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Norge er i endring. Vi står foran en tid med store forandringer.

Omstilling, det er noe vi er gode på. Vi vet hva det dreier seg om.

Omstilling er selve refrenget i fortellingen om hvordan Norge gikk fra å være et fattig samfunn til der vi er i dag.

Men når vi snakker om omstilling, så snakker vi om omstilling som mobiliserer fellesskapet som ressurs. Hvor vi møter nye tider og nye utfordringer sammen.

Ikke et ideologisk veikart fra høyresiden, der privatisering, kommersialisering og sentralisering er svarene.

Vi vet at for å sikre en god omstilling må vi legge til grunn at vi skal videreutvikle et samfunn med små forskjeller. Selv OECD og Verdensbanken sier at mindre forskjeller må være målet for moderne politikk, at økte forskjeller bør unngås nettopp for samfunn som skal lykkes med omstilling.

Angrepene fra regjeringspartiene som svekker arbeidstakernes rettigheter,

som svekker tilliten mellom arbeidslivets parter, er også angrep på den norske modellen – og dermed vår evne til omstilling.

Vi vil en annen vei.

Vi skal gå inn i den omstillingen som er nødvendig med vårt klare utgangspunkt:

Arbeiderpartiet er gjenkjennelige på at arbeid til alle alltid er vår første prioritet.

Vi skal nøye følge situasjonen i sysselsettingen og i de næringene som nå opplever utfordringer. Gjennom en aktiv nærings- og distriktspolitikk vil vi ta hele landet i bruk.

Vi skal sikre ordninger som gjør at bedriftene kan holde på ansatte i krevende perioder, og benytte permitteringer i stedet for å nedbemanne i vanskelige perioder.

Vi skal være ambisiøse på vegne av framtida, og bidra overfor sektorer som trenger den lille ekstra hjelpen over kneika når de skal omstille seg, og kanskje benytte kompetansen de sitter på på en helt ny måte for å møte framtidas utfordringer.

Og hele tida kan dere stole på; at vårt svar på økt utrygghet internasjonalt ikke er å åpne for økt utrygghet i norsk arbeidsliv. Tvert i mot.

Norsk arbeidsliv skal også for framtida kjennetegnes ved at faste stillinger er hovedregelen. At arbeidsmiljøet er trygt og lønningene rettferdige. At det er mulig å kombinere arbeidslivet med resten av livet.

Når regjeringen fjerner mutterne og skruene i grunnmuren til det norske arbeidslivet skal vi skru inn nye.

Her gir vi oss ikke.

Internasjonalt

Det er et kjennetegn ved sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen at vi ser Norge i nær sammenheng med resten av verden.

Vi er godt stilt. Se rundt oss og vi ser vårt Norge som en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden av alt for mye underskudd.

Det betyr at vi har et ansvar for å ta ansvar.

Verden opplever i dag en flyktningkatastrofe. I Midtøsten er millioner av mennesker på flukt. Vi har ikke sett noe verre siden andre verdenskrig. 

Også vi i Norge må ta vår del av ansvaret for å hjelpe.

Vi må svare på appellen og styrke den humanitære hjelpen til de katastroferammede i Syria, Irak og nabolandene.

Tenk på dette; bare i fjor druknet det rundt tre og et halvt tusen flyktninger i Middelhavet.

De siste ukene har vi sett grusomme bilder av skip som har gått ned og der mange hundre hjelpeløse mennesker har mistet livet.

Det er en umenneskelig påminnelse om ulikhetene i verden og ubeskrivelig nød, når mennesker ser seg nødt til å risikere livet til seg selv og sin familie i et desperat forsøk på å komme til Europa. Til trygghet.

Som en stolt sjøfartsnasjon må Norge på banen.

Vi må handle nå.

Og her har alle et ansvar. Politikerne i Regjering og på stortinget – og de som styrer i kommunene.

Derfor mener Arbeiderpartiet at vi bør åpne for at Norge skal ta i mot til sammen 10 000 syriske flyktninger. 5000 i år og 5000 neste år.

Vi kan ikke sitte og se på det som nå skjer, uten å se på hva vi kan gjøre.

Vi må være med å ta ansvar.

Få, om noen, regioner har så stor betydning for verdenspolitikken som Midtøsten. Israels langvarige okkupasjon av Palestina og striden dem imellom utgjør på mange måter kjernen i dette bredere regionale bildet.

I flere tiår har Midtøsten og Israel/Palestina-konflikten vært sentral i norsk utenrikspolitikk. Norge har historisk hatt svært nære bånd til Israel. I nyere historie har Norge spilt en vesentlig rolle også i de internasjonale bestrebelsene for å forhandle fram fred mellom Israel og palestinerne. Oslo-prosessen og den etterfølgende Osloavtalen satte for alvor Norge på kartet i konflikten.

Dessverre er en varig fredsavtale og en palestinsk stat fortsatt langt unna, og den såkalte fredsprosessen har ikke greid å føre partene nærmere hverandre. Tvert imot var 2014 nok et skuffende år i så måte.

I dag er nær to millioner mennesker på Gazastripen, majoriteten av dem barn, sperret inne i verdens største fengsel. Gazas fiskere og bønder opplever angrep fra israelske militære når de prøver å sikre seg livsgrunnlaget sitt. Folket befinner seg i en menneskeskapt katastrofe av kollektiv lidelse.

Den folkerettsstridige okkupasjonen av Palestina er det største hinderet for fred. Oppfølging av internasjonal lov og FN-resolusjoner peker i samme retning. Kun en slutt på okkupasjonen vil skape forutsetninger for en levedyktig og selvstendig palestinsk stat. Om Norge anerkjenner Palestina, mener jeg, og mange med meg, at dette vil være et tydelig signal til resten av verden om at også Norge støtter opprettelsen av en fri palestinsk stat og at utviklingen ikke kan fortsette som nå.

Da Norge la til rette for fredsprosessen og Oslo-avtalen på 1990-tallet, trodde mange at Norge ville være en av de første til å anerkjenne Palestina. Nå står vi i fare for å bli en av de siste.

Kjære-kjære alle sammen.

I solidaritet med det palestinske folk

ANERKJENN PALESTINA NÅ!

«Bredt og smalt og langt og kort.

Lite og stort er landet vårt. (…)

Men uansett hvor langt det er

– bratt og glatt og mørkt det er

Så venter det noen der (...)

Og uansett hvor du er,

Er verdens navle der de er»

Dette synger gruppa No. 4 i sangen «lite og stort».

Det store fellesskapet Norge er bygget opp av en rekke små fellesskap.

Familien, nabolaget, lokalsamfunnet, idretten og frivilligheten.

Lokalvalget til høsten handler om disse små fellesskapene. Nærmiljøet og lokalsamfunnene er rammene for livene våre.

Det er i kommunene velferden skapes – tett på folk – der vi jobber og bor.

Skole, barnehage, eldreomsorg, de gode bomiljøene.

Derfor er lokalvalget viktig.

Det handler om hvordan lokalsamfunnet, der vi bygger vår framtid, skal se ut.

I Arbeiderpartiet har vi nettopp avsluttet vårt landsmøte. Fire flotte dager som avsluttet en lang prosess i partiorganisasjonen der vi har utviklet ny politikk for framtida.

Og vi gjorde mange vedtak om er viktige for lokalpolitikken.

Skolen er vårt viktigste verktøy for å ruste den neste generasjonen for fremtiden som ligger foran oss.

Derfor vil vi jobbe for en lese-, skrive- og regne-garanti som skal sørge for at ingen barn går ut av 2. klasse på barneskolen uten disse grunnleggende ferdighetene. Vi vil ha en skole der hver enkelt elev blir sett – derfor mener vi det er viktig med flere lærere. Vi vil ha en mer helhetlig skoledag, der skoletida, SFO, leksehjelp og fysisk aktivitet ses i sammenheng.

Når vi skal bygge framtidas Norge, er vi avhengig av dyktige fagarbeidere. Den jobben starter i skolen. Derfor vil vi ha et yrkesfagløft i skolen, og vil at også de yrkesfaglige skoleløpene skal ha sitt startpunkt i første klasse. Da trenger vi mer praktiske tilnærminger i skolen.

God helse er utgangspunktet for gode liv. Vi skal få den nødvendige helsehjelpen når vi bli syke. Og vi skal være trygge på at fellesskapet stiller opp for oss når vi blir eldre og trenger omsorg. Det betyr at vi trenger flere ansatte i omsorgstjenestene, som har tid til å gjøre jobben sin.

Men forutsetningen for at kommunene skal kunne stille opp for innbyggerne – bygge barnehager, styrke skolen og gi eldre den omsorgen de fortjener – er en solid kommuneøkonomi. Kommune-Norge står foran betydelige utfordringer. Skatteinntektene går ned. Dette går direkte utover velferdstilbudet ute i kommunene. Vi vil øke overføringene til kommunene, kompensere for skattesvikten og sette norske kommuner i stand til å gi det tilbudet innbyggerne fortjener. Det er viktigere enn å gi skattekutt til de som har mest fra før.

Arbeiderbevegelsens styrke har alltid vært våre medlemmer. Nærheten til folks hverdag.

I vinter så vi hvilken kraft og samling den brede arbeiderbevegelsen er når vi sammen tok til gatene mot endringene i arbeidsmiljøloven.

Hver av de enkeltpersonene i gater og torg utgjør denne kraften, i fellesskap.

Partiet og fagbevegelsen sammen er en bevegelse som skal fange hvert pust, hver stemme, hvert ønske og hver bevegelse i dette fantastiske langstrakte landet vårt.

For det er da vi klarer å skape de gode løsningene for folk. Si klart nei når det kommer forslag som vil gi folk en vanskeligere hverdag. Kjempe imot det som gjør at vi får mindre frihet, og mindre fellesskap.

Som regjeringens forslag om at alle ukedager skal bli like.

Vi er vitne til en regjering som gjør arbeidslivet utrygt og som sier de satser på frivillig arbeid, men i praksis gjør det stikk motsatte.

Høyre og Frp vi tvinge igjennom søndagsåpne butikker. Gjøre alle dager like. Det hjelper ikke at idretten sier nei, kirken sier nei, kulturlivet sier nei. Ja, hele frivilligheten sier nei.

De lytter ikke til arbeidstakerne – eller arbeidsgiverne.

Og de tenker ikke på den vesle familiebedriften som må holde åpent for å holde ut.

Eller hun som allerede jobber deltid, kvelder og helger og blir tvunget ut i arbeid også på søndagen.

Fedre som ikke kan gå søndagstur eller bli med på fotballkamp fordi de må på jobb.

Det gir mindre frihet, og mindre fellesskap, og vår klare beskjed er;

Det finner vi oss ikke i!

Så kjære venner.

Lokalvalget er viktig fordi lokalpolitikk handler om det som er nærmest oss.

Men det er også viktig fordi det er de små fellesskapene som i sum utgjør det store.

Hvilket Norge du vil ha bestemmes også ut fra hvordan lokalsamfunnene våre er.

Stadig flere deler opplevelsen av at det er noe viktig som står på spill nå.

At de verdiene Høyre og Frp forfekter i regjeringen ikke representerer en retning folk i Norge ønsker. At de bygger ned noe de mange har bygget opp.

Valget i høst er første anledning for velgerne til å gi beskjed.

Nok er nok.

Vi ønsker en annen kurs for landet vårt!  Og for kommunen vår!

I dag er det 135 dager igjen til valget. 135 dager som vi skal bruke godt.

Dagen i dag skal vi bruke til å markere at vi vi fortsatt er en del av de stolte historiske tradisjonene arbeiderbevegelsen har. At vi er mange som fortsatt vil sloss

-for arbeid til alle

-for en arbeidsmiljølov som sikrer trygghet i arbeidslivet og en god balanse mellom arbeid, hvile og fritid også framover

-for et Norge som fortsatt er preget av rettferdighet, små forskjeller og likeverd

-og for et Norge som tar ansvar også for de som lider utenfor landets grenser

Gratulerer med dagen!