Hvert år i forbindelse med kvinnedagen 8.mars stilles det spørsmål om vi trenger denne dagen. Det er godt spørsmålet stilles og det er viktig at vi får debatt. Jeg mener det er flere god grunner til å markere kvinnedagen.

Vi har mye å glede oss over og vi har kommet svært langt når vi sammenligner oss med andre land. Vi kan feire den høye yrkesdeltakelse vi har blant kvinnene i landet vårt. Vi kan feire de mange pappaene som triller barnevognene, slik var det ikke få år tilbake. Dette har ikke kommet av seg selv. Det har kommet gjennom politisk arbeid, meningsbrytninger og lovendringer.  

Vi har en kvinnelig statsminister og en kvinnelig finansminister. Vi har kvinnelige ledere både i NHO og LO. Det er flott! Det bør likevel ikke forlede oss til å tro at alt er i skjønneste orden med hensyn til kjønnslikestilling. Nettopp at kvinner nå har inntatt disse viktige maktposisjoner brukes som eksempler på at vi har full likestilling mellom kjønnene i Norge.

Slik er det jo ikke. Kanskje er forstillingen om at det er full likestilling mellom kjønnene en av de største hindre for full likestilling?

Tjener mindre

Tall fra statistisk sentralbyrå kan være til nytte for de som spør om vi trenger denne dagen.

Menn i Norge tjener i snitt nær 490 000, mens vi kvinner tjener i snitt vel 325 000.

Vel 64% av lederstillingene besettes av menn, kun ca. 35% av kvinner

Så vet vi at det norske arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt, mer enn mange andre land.

Mer enn en av tre kvinner jobber deltid og flere av disse jobber ufrivillig deltid.

Er dette full likestilling?

På jakt etter trygghet

I den tid vi lever går det ikke an å ignorere alle som flykter fra sitt eget land, fra krig, fra forfølgelse, fra fattigdom og frykt. I den første fasen etter sommeren har det vært menn og unge enslige gutter som hovedsakelig har lagt ut på den farefulle vei. Etter det jeg har forstått er det nå kvinner og barn som utgjør majoriteten. Der er vanskelig å forstå hvordan kvinner fra Syria og andre land har det, når de legger ut på en reise de ikke vet om de klarer å gjennomføre med livet i behold. Eller om deres barn vil overleve. De vet hva de reiser fra, men ikke hva de reiser til. På jakt etter trygghet.

Når vi ser på likestilling er det nødvendig å ha med seg at 15. 6 prosent av befolkningen i Norge består av innvandrere. (SSB 2014-tall) Av disse er 322 197 kvinner. Kristin Henriksen i SSB har laget en rapport. Hun har intervjuet kvinner som har innvandret fra 10 ulike land. Hun finner store forskjeller mellom kvinner og menn fra de fleste landgruppene Mennene har betydelig høyere grad av sysselsetting enn kvinnene. De har bedre norskferdigheter og er mindre ensomme.  Forskjellene er klart større i noen grupper enn andre. Hun avslutter med «…få vil være uenige i at for de fleste vil arbeid også være en forsikring mot psykisk sykdom, ensomhet og økonomisk fattigdom»

Fremst i klassen

På andre områder trenger vi mer av menns hender. Jeg tenker på hjemmet og omsorg for barna. Norge har utviklet svært gode foreldrepermisjonsordninger. Få er vel i tvil om at dette, kombinert med barnehagene, forklarer hvorfor vi er fremst i klassen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet,

Fedrekvoten har bidratt til at vi ser flere menn med barnevogn i gatene, også på formiddagen. Pappaene har bedre mulighet til bli kjent med barnet sitt og får verdifull erfaring med å ha hovedansvaret hjemme. Jeg er ikke i tvil dette gir varige positive effekter både for far-barn forholdet og for arbeids- og rollefordeling i hjemmet. Regjeringen reduserte fedrekvoten fra 14 til 10 uker en tid tilbake. Allerede nå tyder statikk fra NAV på negative konsekvenser av dette.

Bidra til mer likhet

Nå ønsker regjeringen å gjøre ytterligere endringer hvor en av foreldrene kan ta ut enda mindre permisjon, på visse vilkår, men uten at dette bør dokumenteres. Flere frykter at det som regjeringen nå legger opp til kan uthule ordningen med fedrekvote.  I høringsnotatet fra regjeringen selv, sitat «Departementet forventer at en utvidet unntaksadgang vil føre til at mødre tar ut en større del av foreldrepengedagene enn i dag. Helt små barn vil dermed kunne få noe mindre tid med sine fedre».

Dette kan vanskelig kalles et fremskritt. Lovgivning må bidra til mer likhet mellom kjønnene og ikke større forskjeller.

Vi har mye å feire på 8.mars. Vi har også flere forhold i samfunnet som krever oppmerksomhet og tiltak. Jeg har bare nevnt noen få. Vi er opptatt av ulike spørsmål avhengig av hvilken rolle og posisjon vi har i samfunnet. Flere av disse skal belyses i Samfunnsalen 8. mars i byen vår. Kristin Halvorsen kommer og vil snakke om kvinner i arbeidsliv, politikk og ledelse. Jeg kommer også og jeg gleder meg til feire at jeg bor i et av verdens beste land. Også når det gjelder kjønnslikestilling, men ingen skal forelde meg til å tro at alt er i skjønneste orden.