«Det er mange kvinner der ute som vil ha tid for seg selv. De vil heller shoppe på CC Vest enn å jobbe. Det er ikke bærekraftig.» Sa Spekterleder Anne-Kari Bratten og provoserte mange. Sånt blir det bråk av! Men har hun et poeng?

For noen år siden ledet jeg arbeidet med Likelønnskommisjonen (NOU 2008: 6, Kjønn og lønn). Vi dokumenterte at gjennomsnittlig timelønn er 15 prosent lavere for kvinner enn for menn. Nærings- og kapitalinntekter forsterker skjevheten. Kvinner arbeider mye oftere deltid. Vi fant at utdanning og alder ikke forklarer lønnsgapet. Videre er det lik lønn i lik stilling i samme virksomhet. Lønnsforhandlinger opprettholder skjevheter. Lønnsforskjellene vokser i foreldrefasen og følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Slik er det fortsatt.

Arbeidslivet er kjønnsdelt både vertikalt - menn dominerer i toppen og i lederstillinger, og horisontalt. Kvinner velger offentlig sektor, helse og omsorg. Delingen av arbeidsmarkedet kalles «Det norske likestillingsparadoks».

8. mars

I tiden frem mot Kvinne-dagen den 8. mars vil en rekke kvinner dele sine betraktninger om kvinner og likestilling med avisens lesere.

Ordførerne Hanne Tollerud og Inger Lise Skartlien har allerede bidratt. Det samme gjelder Gretha Kant og Eva Jensen.

Dagens kronikkforfatter Anne Enger er tidligere fylkesmann i Østfold.

Noen påstår at det er biologisk betinget. Det logiske er naturligvis at norske kvinner er yrkesaktive. Oppgaver er flyttet fra hjemmet til arbeidsmarkedet.

Velferdsstaten med allmenne ordninger blir ofte tatt for gitt - som en selvfølge. Men ingenting er kommet av seg selv. Etter krigen var regelen at familien hadde en forsørger, far - familiens «overhode». Men stadig flere kvinner innså at frigjøring, likestilling og selvstendighet ligger i utdanning, arbeid og egen inntekt. Framsynte politikere forsto og tok grep. Slik ble den viktigste vekstkraften i økonomien vår sikret! Det var ikke oljen! Det var kvinners økende deltagelse i arbeidslivet! En viktig endring i kvinners livssituasjon – en nødvendighet for fellesskapet.

Nå er det en selvfølge - alle voksne bør ha selvstendig økonomi! Men fortsatt vil overraskende mange unge kvinner bli forsørget. Her har Bratten et poeng. Den økonomiske bærekraft forutsetter arbeidslinja. Vi går mot tøffere økonomiske tider og forskjellene i samfunnet øker. Skal vi klare forpliktelser og sikre velferden slik vi kjenner den, må alle som kan bidra. Dessuten er ytelser knyttet til deltagelse i arbeidslivet. Det gjelder bl.a. sykelønns- og pensjonsordningen.

Da boka «Bråk» kom ut i mars 2010 brukte Dagbladet begrepet «Forført av valgfriheten». Ja, valgfrihet er både besnærende og problematisk. Ofte en illusjon. Valgfrihet brukes om bl.a. frivillig deltid, kontantstøtte og deling av foreldrepermisjonen. Det virker opplagt - familien må selv bestemme hvordan de velger å innrette seg i forhold til arbeidsliv og omsorg. Men ingen fatter valg i et vakuum. Valg innebærer også ansvar for konsekvenser. En sak er tap av pensjonspoeng. En annen sak er sårbarheten dersom livet tar en ny og overraskende vending. Om sykdom rammer eller samlivet ryker.

Det er snart ti år siden vi i Likelønnskommisjonen foreslo tredeling av foreldrepermisjonen. Begrunnelsen var bl.a. funn i en rapport fra Institutt for samfunnsforskning. Rapporten viste at kvinner taper i lønnsutvikling for hvert barn hun får. Jo flere barn, jo større gap i forhold til andre kvinner. For menn er tendensen motsatt. Menn med barn har høyere lønn enn menn uten barn. Jo flere barn, jo større gap i forhold til andre menn. Dette skyldes trolig familiens behov for at far må kompensere lønnstapet for mor. Foreldrenes hverdagsliv utvikler seg i ulik retning og avstanden øker.

I Jeløya-plattformen har Regjeringen tatt inn tredeling av foreldrepermisjonen. Det fortjener Venstre honnør for! Lovfestet tredeling er et kraftfullt grep for å sikre at far blir mer delaktig i barnets første leveår, samtidig som mor opprettholder tilknytningen til arbeidslivet. Begge foreldre tar ansvar for omsorgen og for familiens økonomi. Begge foreldre vil utvikle et nært og godt forhold til barnet. Slik sikres også foreldrene likere mulighet for deltagelse i samfunns- og arbeidsliv. Det blir balanse og likeverdighet mellom foreldrene. Grunnlaget legges for mindre sårbare familier. Det er bra for barna, det er bra for foreldrene og styrker muligheten for et stabilt og varig fellesskap. Dette vil på sikt også bidra til mindre kjønnsdelt arbeidsmarked.