Sommershow

«Sammen»

Med: Ole Jacob Lindberg og Karianne Kjærnes. Regi: Linn Olsen Sted: Parkteatret

Terningkast 4

Sommershowet til Ole Jacob Lindberg og Karianne Kjærnes har alle elementene som skal til for at publikum kan kose seg ordentlig i teatret. Det er humor, flott sang, en veldig liten smule med alvor og en alternativ avsløring av Alby-kringlas hemmelige oppskrift.

Se bilder fra «Sammen» her:

Lindberg og Kjærnes har satt et stort og personlig preg på mossescenene i en årrekke, og denne forestillingen er blitt annonsert som den første de gjør alene – sammen (Jon Fosse-referansen er nok tilfeldig). De to utfyller hverandre svært godt. Mens Kjærnes uten problemer hiver seg på Adele-bølgen, er Lindberg herlig lite selvhøytidelig og veldig morsom.

Som soldat i Oles Soldater vokter han det avskårede livet på Jeløya som en hauk, og de lokale referansene er mange, og går rett hjem hos publikum. Komikken ligger i hans hule hånd i sketsjen om den emosjonelle harepusen, og hans sceniske utstråling og gode publikumskontakt gjør meg overrasket over at ikke noen faktisk tok oppfordringen hans på strak arm og kledde av seg til bare bryster da han ba damene om å vise dem frem.

Kort sagt: Ole Jacob Lindberg er, som alltid, en fornøyelse å se på scenen.

Karianne Kjærnes briljerte både vokalt og komisk. Stemmen hennes er en av disse særegne, gåsehudfremkallende stemmene man aldri får hørt nok av. Selv i sketsjen om koristenes ABC er hun er fryd å høre på, selv om hun stort sett parodierer både seg selv og andre.

I innslaget om buktaling, hvor hun spiller en prinsesselignende dukke med tics, har hun en perfekt komisk timing, og et svært godt samspill med Lindberg. Teksten i denne sketsjen er også svært god, og publikum fikk servert en ny tolkning av eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde (Et eventyr om en pappa som selger den mindreårige datteren sin til den første som kan få henne til å holde kjeft.).

Når det kommer til de sceniske prestasjonene til de to, er det lite å sette fingeren på. Problemet til denne forestillingen ligger snarere i dens mangel på dramaturgi og rød tråd. Tematikken kunne kommet av seg selv, og det gjør den i aller høyeste grad hvis man leser forestillingsbeskrivelsen på Parkteatrets hjemmesider, men dette ser vi svært lite til i selve showet. Hva setter forestillingen i gang? Hva er problemet deres? Med åpningslåta «Hello» trodde jeg at de plantet en rød tråd, hvor Kjærnes gjør et nummer ut av at hun ville synge sangen alene. Dette skulle de fulgt opp: To sceneartister er sammen overalt ellers i livet – de bor i samme gate, har barn i samme barnehage, og nå er de «tvunget» til å stå på samme scene også. Men det følges aldri opp, på tross av at forestillingen nærmest avslutter som en konklusjon på at det faktisk er best å være sammen – her var et nydelig innslag skrevet av Linn Skåber og Atle Halstensen med på å vise det. Det avsluttende nummeret om sommeren i Moss, kunne også vært en mye mer smaksrik topp på en fyldig kransekake, hadde vi fått en tydeligere rød tråd gjennom hele showet.

Skal vi helt ned på tekstnivå, kunne denne forestillingen fint dratt nytte av en litt hardere penn fra manusforfatternes side. Ofte ble det som kunne vært de beste punchlinene, fulgt opp av en litt malplassert scenisk utgang som svekket totalinntrykket en smule. Dette var gjeldende i flere av tekstene.

Totalt sett er dette en forestilling som gir nøyaktig så mye glede, musikk og humor som man håper når man ser Lindberg og Kjærnes sammen på en plakat. Det er svært få kjedelige øyeblikk, og alt i alt får man en strålende kveld i teatret. Enkle grep kunne løftet den litt ekstra, og det er jo noe å tenke på til neste gang de to skal stå alene sammen på scenen. For det er de nødt til å gjøre igjen!