13. september velger vi ny nasjonalforsamling. Valgkampen er i gang for fullt. Fra sine forskjellige ideologiske ståsteder, forteller de politiske partiene oss om hva de vil gjøre for at vårt samfunn skal bli bedre for oss alle.

Bedre helsetilbud, bedre skole, nye arbeidsplasser, vekst og utvikling, miljø og sterkere lokalsamfunn i alle deler av vårt langstrakte land er tilbud fra partiene.

Valgkampen er i seg selv et bevis for at vi lever i et godt samfunn der demokrati og ytringsfrihet er etablerte verdier som vi hegner om og forsvarer.

Norge, med sin ufattelige rikdom, sine velferdsgoder og sosiale trygghet, topper de fleste rankinger og regnes som et av verdens beste land å bo- og leve i.

Jeg er takknemlig for det utrettelige engasjement våre politiske partier utfører for å utvikle og forbedre samfunnet.

Tusen takk.

Likevel, på tross av deres innsats, opplever mange utrygghet og utenforskap.

Fortsatt diskrimineres kvinner.

En arbeidssøker med ikke etnisk norsk navn har små muligheter for å få ansettelse i konkurranse med søkere med norske navn.

Homofile kjemper sin kamp for likestilling. De har oppnådd mye, men kjemper fortsatt for annerkjennelse og respekt.

Blant de unge ser vi økende psykiske problemer med blant annet angst, spiseforstyrrelser og frykt for å bli stengt ute fra de sosiale miljøer de gjerne ville vært en del av.

Mobbing på skolen, på arbeidsplassen og i bomiljøer, er fortsatt en stor utfordring, og sørger for å ødelegge mange menneskers håp om en god framtid.

Hvorfor evner vi ikke å gjøre noe med dette?

Hva er årsaken til at så mange faller utenfor?

Jeg tror at uansett politiske vedtak, uansett utvikling av velferdssamfunnet, - så vil problemene bestå. Med mindre hver og en av oss selv tar tak.

Et rikt samfunn består ikke bare av materielle goder.

Et rikt samfunn blir vi først når hver og en av oss møter hverandre med respekt og annerkjennelse for den vi er.

Vi må fjerne oss fra frykten for det ukjente, det som ikke er som seg selv.

Et godt liv har de som er trygge på seg selv, og stolt av det han/hun er.

Derfor må hver og en av oss begynne med seg selv og spørre; hvordan ønsker jeg at andre skal møte meg? Svaret er enkelt. Vi ønsker alle å bli møtt med respekt og annerkjennelse for den vi er.

Jeg trenger ikke å forstå homofili. Det holder at jeg respekterer og anerkjenner at andre har annerledes legning en meg.

Jeg forstår ikke hvorfor noen farger håret grønt. Jeg trenger heller ikke forstå det. Det holder med å anerkjenne at de synes dette er fint og respektere deres valg.

Slik kan vi fortsette.

Poenget er at ingen politiskere partier kan vedta noe som endrer vår adferd ovenfor hverandre.

Vi må begynne med oss selv.

De fleste av oss ønsker å leve i harmoni med hverandre. Uten aksept og respekt for andres kjønn, seksuell legning, religion og kulturelle bakgrunn, vil vi ikke kunne skape et samfunn som er godt for alle.

I vårt demokrati skal det være plass for alle. Det er et godt utgangspunkt.

Derfor bør vår parole være ANNERLEDES OG STOLT! Vi er alle annerledes.

Vi har alle våre særegenheter. Ingen er like. La oss derfor gi hverandre muligheter for å være stolte av oss selv. Det gjør vi ved å bidra med annerkjennelse og respekt for våre medmennesker og de valg de gjør i sine liv.

Jeg oppfordrer alle til å delta i fakkeltoget som arrangeres den 29. september, for annerledeshet og mot mobbing og utenforskap. Kunngjøring og informasjon vil komme i pressen og i sosiale medier i tiden som kommer.