Vårt mest skinnende bysbarn

Med Ari Behns bortgang 1. juledag har vi mistet vår mest intenst skinnende bysbarn, skriver Moss Avis' nyhetsredaktør Øystein Kristiansen.

Med Ari Behns bortgang 1. juledag har vi mistet vår mest intenst skinnende bysbarn, skriver Moss Avis' nyhetsredaktør Øystein Kristiansen. Foto:

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.All verdens skimrende julelys kan ikke forhindre at Moss med ett er blitt en gråere by. Med Ari Behns bortgang 1. juledag har vi mistet vårt mest intenst skinnende bysbarn. Han braste inn i offentligheten med erklæringen: «Hver dag er en fest, og jeg er et smykke». Det første kunne aldri bli helt sant, det andre levde han opp til, så langt det bare gikk.

Ari og jeg ble venner gjennom fotballen, som guttespillere på KFUM. Han var en sjarmerende driblefant som kunne spille en hel kamp på Ørejordet uten å slå en eneste pasning. Allerede der så vi kimen til en person som dyrket det artistiske, ønsket det umulige, som jeg kunne irritere meg grønn over, men like fullt fant det umulig å mislike.

Noen år senere trengte kjellerbandet vårt en vokalist. Uten noen sinne å ha hørt Ari synge, var jeg sikker på at han ville være den fødte frontfigur. Jeg tror alle kan forstå hvorfor. Jeg tror også alle kan se for seg hvordan han ankom øvingslokalet, et bomberom i Nesparken, og grep mikrofonen med den største autoritet - men uten et snev av sangstemme. Ari godtok vår stotrende avvisning med sitt sedvanlige smil. Der så vi kimen til en mann som elsket å kaste seg ut på dypt vann, ikke bare fryktløst, men også uten prestisje.

Mangelen på siste var kanskje det som skilte ham mest fra andre ambisiøse og høylytte bråkebøtter i hans kunstnergenerasjon. Dette ble Ari for mange som møtte ham: En fyr som mer enn gjerne tok i bruk de aller største ordene i en samtale, men som likevel lot deg forstå at dine egne ord var de viktigste.

Selvsagt skulle den kunstneriske forløsningen komme, i form av sensasjondebutnovellesamlingen «Trist som faen». Anmelderen som trillet den famøse 6’eren for VG var lamslått over hvordan en gutt i 20-åra kunne skrive som om han hadde levd fem lange liv. Vi som kjente Ari var ikke fullt så forbausa. Vi snakker om en mann som tok ekstravakter i baren på Dirty Nelly, mer eller mindre samtidig som han kurtiserte prinsessa. Det er plass til mye innsikt mellom slike permer.

Resten av Aris historie kjenner de fleste av oss naturlig nok i stor grad til. Aller mest årene som del av kongehuset. Hans kunstneriske virksomhet i kjølvannet av familiebruddet la han også til offentlig skue. Da var det åpenbart at livet, definert som en sammenhengende fest, var over. Men at festdagene til slutt var så fjerne at livet ble helt uutholdelig, kunne de færreste forestille seg.

NRK ryddet Kveldsnytt-sendingen og VG ga ut digital ekstrautgave. Det sier noe om hvilket skinn det var i Ari. Om han hadde satt pris på all hyllesten som nå blir ham til del er ikke godt å vite. Som han sa i et intervju med NRK i senere tid:

– Jeg er både blyg og skamløs. Jeg henger jo ikke sammen!

Ingen har det verre nå enn Aris aller nærmeste. Vårt håp er at de kan finne trøst i at en hel by og et helt land står rundt dem i sorgen, og at deres modige og forbilledlige åpenhet om Aris valg kommer en annen umistelig sjel til gode i tide.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken