Alt henger sammen med alt. Når noe er altfor billig øker forbruket. Når forbruket øker kaster vi mer. Når vi kaster, kaster vi også bokstavelig bort naturressursene våre. Mister vi naturressursene mister vi etterhvert muligheten til å lage nye produkter. Vi merker det ikke idag.

Michelangelo sier: «Bagateller skaper det fullkomne, men det fullkomne er ingen bagatell.

Det er noe rart med noe av utviklingen vi holder på med. Gitt at vi skal redusere forbruket og spare naturen. Vi hogger ned skog, bygger lager der slik at folk kan stue bort alt de ikke har plass til, og legge tilrette for at dette blir lønnsomt for lagereiere og grunneiere, og vips er skogen vekk.

Spørsmålet er hvor lenge for eksempel Våler består av mest skog, og hva er passe mengde skog, og hvor viktig er et lagerbygg som balanserer et ikke-bærekraftig forbruk mot bevaring av skog? Hvor stor verdi skal et lagerbygg ha i forhold til naturen som den står med det livet som faktisk er?

Jeg spør, fordi en liten del av en skog kan føles som en bagatell i det ene øyeblikket, men kanskje ikke i det andre.