Barn og unge trenger trygge voksne å snakke med

Forventningene og kravene som barn og ungdom stilles overfor øker. Mange plages av den samlede byrden av stress og press de møter i hverdagen. Våre barn og ungdom trenger flere trygge voksne å snakke med.

Det står i avisene, vi hører det på radio og vi ser det på TV – unge har fått det tøffere nå enn de hadde det før. Samfunnet har endret seg og prestasjonsjaget bare øker. Skolen kan være tøff og for mange oppleves det uoppnåelig å få gode nok karakterer. I tillegg har de det sosiale presset der det handler om å ha de riktige klærne, se bra ut, høre på riktig musikk eller tilhøre den riktige idretten eller fritidsaktiviteten. Mange strever rett og slett med bare det å finne sin plass i verden og en sosial tilhørighet.

Alle disse tingene gjør at mange barn og ungdom i Moss kommune trenger en ventil, og i mange tilfeller trenger de trygge voksne å snakke med. Kanskje trenger de bare at noen voksne lytter til dem og gir dem tid til å prate uten at dette blir nok en prestasjonsarena for den unge. Å måtte prestere for å tilfredsstille foreldre, lærere, og andre voksne er de allerede godt vant med. Andre ganger kan det være at de unge trenger noen voksne som kan skånsomt realitets-orientere dem litt uten å bli belærende. Belærende mennesker møter de allerede mer enn nok av.

Men hvem skal de snakke med? Kan de ikke snakke med læreren sin? Har ikke skolen en helsesykepleier de kan snakke med? Har ikke kommunen psykologer ansatt et sted som kan snakke med barn og ungdom?

Dessverre er det ikke det offentlige ansatte som er dem barn og ungdom har behov for å snakke med. Joda, noen unge vil selvfølgelig ha behov for å snakke med disse også, men alle barn og ungdom i Moss kommune har behov for trygge voksne i hverdagen som de kan snakke med, og snakke om det de opplever i hverdagen sin. Det at barn og ungdom har trygge voksne rundt seg i hverdagen er ikke et offentlig ansvar, men et kollektivt samfunnsansvar. Trygge voksne skaper trygge barn.

Ansvaret tilfaller alle oss voksne enten vi er foreldre av egne barn, naboer av familier med barn og ungdommer i hus, ansatte i næringer eller virksomheter hvor vi møter unge, eller kanskje frivillige i organisasjoner som har tilbud rettet mot barn og ungdom. Og, selvfølgelig, også oss voksne ansatte i det offentlige om vi er lærer, helsesykepleier, eller psykolog, eller noe helt annet.

Vi må senke terskelen for å prate, og prate om det hverdagslige og om oppturer og nedturer. Unge ser til de voksne som rollemodeller. Barn og ungdom lærer hvordan «å være» gjennom oss voksne. De ser de voksne gjøre og prate og ha ulike holdninger, og de kopierer oss. Når vi voksne har et fokus på å prestere i jobb og hverdag, så lærer de unge å gjøre det samme. Når vi voksne prater om at det er viktig å gjøre godt inntrykk og opprettholde et godt «image» av suksess og en «perfekt» fasade ut mot andre, ja så lærer de unge å gjøre det samme. Er vi voksne utrygge på noe, så blir også de unge utrygge.

Og vi må senke terskelen for å snakke med våre barn og ungdom, ikke bare egne barn men også andres. Det er vi voksne som finnes i hverdagen rundt våre unge, som er i en posisjon til å se når barn og ungdom ikke har det bra, og da kan hjelpe dem når det trengs. Men da må unge oppleve det trygt å prate med oss før de kan fortelle oss om hva som ikke er bra i deres hverdag. Det kan være vanskelig å vite sikkert hvordan et barn eller ungdom har det basert på bare observert atferd. Noen kan være stille og pliktoppfyllende, og andre kan være utagerende og grense-testende. Alle barn og ungdom er sårbare, og når de strever kan det komme til overflaten på svært ulike måter. Vi voksne må ikke snakke om de unge, men vi må snakke med dem. Vi voksne har lett for å bli belærende og moraliserende overfor barn og ungdom vi møter på. Vi har lett for å snakke over hodene på dem. Det de trenger, er voksne som lytter, forstår, ser dem i øynene og viser at vi bryr oss. Vi må gjøre det trygt for dem å prate. Vi må vise interesse, og vi må snakke med dem. Om det hverdagslige. Det er slik vi blir kjent med dem og de blir kjent med oss.

Når du støter på nabojenta ved postkassa eller i leilighetsoppgangen, spør om hvordan hun har hatt det skolen i dag og hvilke fritidsaktiviteter hun driver med for avveksling fra skolepresset. Når du kommer hjem til sønnen din spille med en kompis, vis interesse og spør kompisen om hvordan han og familien har det for tiden. Når du stiller frivillig opp som hjelpetrener for håndballgutta eller fotballjentene, og du ser en av de unge er litt annerledes i dag enn de pleier å være, så gå bort og spør hvordan de har det i dag. For et barn eller ungdom skal det ikke mye til for å føle seg sett og lagt merke til. Og det lille du gjør for en av våre unge i ditt nærmiljø, kan gjøre en stor forskjell for den unges liv og fremtid.

Når vi voksne viser interesse og prater med de unge, normaliserer vi det å snakke med hverandre om hva vi opplever i hverdagen vår. Når vi voksne kan vise oss frem som trygge voksne som det er trygt å snakke med, vil barna og ungdommen vår finne den ventilen de trenger. Mange barn og ungdom plages av den samlede byrden av stress og press de møter i hverdagen, og derfor trenger våre barn og ungdom flere trygge voksne å snakke med.