Kjærstad bruker så store ord og kaller på så mange affekter at han med årets roman parkerer de fleste tilløp til språkkunst.
Dermed sitter vi igjen med en noe melodramatisk og forvirrende fortelling som ikke utvider erkjennelsen, men gir oss lyst til å lese noe helt annet.
Del på Facebook
Nå er det ingen tvil om at Kjærstad kan være i stand til å spenne opp store lerret, at han kan tenke stort, for å si det med en av forfatterskapets mest berømte karakterer.
Og «Normans område» handler om nettopp det, hvordan språket kan forandre vår evne til å tenke. Fortelleren i romanen, John Richard Norman, er berømt forlagsredaktør med overmenneskelig evne til å vurdere litteratur. Ja, antakelig er han den eneste i verden med et mystisk Normans område i hjernebarken.
Dessverre blir han kvalm av norsk samtidslitteratur og søker ly på Hvaler i en hytte uten bøker. Her møter han – ikke overraskende, en kvinne som er dragende, mystisk og uimotståelig.
Sånt blir det drama av, men når kvinnen snakker deilig svensk og holder hendene sensuelt rundt tekoppen, forsvinner den litterære nerven i en storm av klisjeer.
Romanen vil kanskje problematisere hva som er viktigst av kjærlighet og litteratur, men Kjærstad stiller aldri virkelig skarpt på dette spørsmålet.
I stedet får vi servert Normans selvnytende betraktninger om all verdens leseopplevelser. Han deler bøkene billedlig i seil og sjokolade, avhengig av om de gir skikkelig bør for tanken eller bare bidrar med raske kalorier.
Egentlig leser Norman for å få en «Surtsey-opplevelse», det vil si følelsen av at en øy av innsikt stiger opp av hans indre hav. Slike metaforer kan minne om fjær fra den vakre påfuglen.
De er ikke nok å bære en roman der både konflikt og litterær nyskaping mangler.