Om demokrati og byutvikling i Moss

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Hva kan den opphetede debatten om ny jernbanetrasé lære oss om lokaldemokrati?, spør Ola Innset (Rødt) i dette debattinnlegget.

DEL

ByutviklingsdebattenHelt siden aksjonsgruppa Bedre Byutvikling Moss ble stiftet har den irritert og provosert tilhengerne av den vedtatte jernbaneløsningen. Aksjonsgruppa framstilles som en ubehøvlet mobb som både mangler oversikt over saksgangens komplekse historikk, og et oppdatert bilde av de kompliserte eierskapsforholdene i en statlig infrastrukturforvaltning under kontinuerlig omorganisering. Ikke minst er aksjonistene uhøflige på Facebook, og skal vi tro Moss Avis-redaktør Pål Enghaug ledes de i skjul av de kjente demagogene Jonathan Parker, Knut Hallan og ikke minst Rødts Eirik Tveiten, som visstnok «fisker i opprørt vann».

Men har Redaktør Enghaug, Ordfører Pettersen og andre på maktens små knauser i Moss vurdert om det kan finnes andre forklaringer enn ignoranse og «populisme» til at engasjementet mot jernbaneløsningen er så stort? Det stemmer absolutt at det finnes de som med fordel kan stryke både mistenkeliggjøring og personkarakteristikker i sine innlegg i sosiale medier, men den høye temperaturen skyldes også de faktiske forhold i saken: Jo flere som tar inn over seg rekkevidden av det som nå skal gjennomføres, jo flere lar seg forferde og ønsker å yte motstand. Og jo mer de setter seg inn i saken, desto klarere blir det for mange at vi er i ferd med å gjøre et unødvendig og uopprettelig feilgrep i utviklingen av byen vår. Å ta til motmæle mot og prøve å stanse dette er et rasjonelt og fornuftig handlingsmønster fra opplyste borgere som ønsker det beste for byen sin.

Så blir vi fortalt at det er for seint nå, og at beslutningen egentlig har ligget fast omtrent siden 1999. Jeg flyttet tilbake til Moss for halvannet år siden, og i 1999 var jeg 14 år. Likevel er det meg og de mange innflytterne på min egen alder som faktisk skal bo her når trafikkaoset tar overhånd og vår allerede geriatriske sentrumskjerne kanskje havner på respirator. Noen av de som både har bodd her og hatt stemmerett siden 90-tallet kunne ha orientert seg om planene tidligere, men det er også et faktum at dette er unødig komplisert og ikke minst at saken har forandret seg betraktelig i flere omganger. Petersons konkurs i 2012 fører i likhet med nedleggelsen av en rekke andre industribedrifter til svært store endringer i Moss by, og ikke minst gjør det at cellulosefabrikken, av åpenbare årsaker, ikke lenger trenger tilgang til havn og jernbane. Siden dette visstnok var den opprinnelige bakgrunnen for trasevalget burde dét være grunn nok til å gjøre en ny vurdering. I tillegg har blant annet antallet hus som må rives gått kraftig opp, og det avgjørende spørsmålet om hvordan løsningen skal forholde seg til Moss sitt faktiske problem, fergetrafikken på Rv 19, er fortsatt fullstendig i det blå. I 2013 hevdet Bane Nor at en stasjon i tunell måtte ligge under Kirkeparken og at store deler av sentrum ville måtte rives, men Parkers imponerende undersøkelser tyder på at dette overhodet ikke stemmer. Alt motstanderne ber om er at et alternativ i langtunnel utredes ordentlig, men de møtes dessverre med total avvisning.

Det stemmer nok at de fleste demokratiske spilleregler er fulgt i de mange vedtakene om både stasjonsplassering og nå også Barcode-utbygging på ”Sjøsiden”-området. Men her legges det også til grunn et veldig smalt, og etter min mening lite konstruktivt syn på hva demokrati egentlig er for noe. Jeg har selv vært involvert i lokaldemokratiet som vara til ulike forsamlinger, og vet at det er en svært krevende og utakknemlig jobb. Likevel er det heller ikke sånn at de folkevalgte velges for å bestemme over byens innbyggere. I et demokrati er det ikke meningen at noen folk skal styre, men at folket skal styre seg selv. Dette løser vi for tiden gjennom representative ordninger hvor det altså er slik at politikerne styrer på vegne av oss – ikke over oss. Dette fordrer at man klarer å informere innbyggerne og inkludere dem i deltakende og meningsfylte prosesser av betydning for deres hverdag. Her mislykkes Moss Bystyre, (for øvrig i likhet med de fleste andre kommunestyrer i landet). Dette er også noe av bakgrunnen for at motstanden har kommet så ”seint” og er blitt så sterk: Folk opplever at svært viktige beslutninger er tatt over hodene deres, og at de møter en vegg av formalia og lite overbevisende argumenter når de forsøker å engasjere seg.

Forhåpentligvis kan jernbanedebatten føre til at flere mossinger engasjerer seg aktivt i lokaldemokratiet, enten som representanter, komitemedlemmer eller i andre former som vi ennå ikke har funnet opp. Byen vår fortjener engasjerte innbyggere og et sivilsamfunn og et politisk system som evner å skape et levende lokaldemokrati.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags