Hva med forvaltningsansvaret?

Spør: Den lille unnselige industribyen Moss har fått mye juling gjennom tidene. Og fortsatt ser man få eksempler på at de som legger premissene for fremtiden og de som gjør jobben, tar særlig hensyn til at byen burdeha en egenverdi, skriver journalist Espen Vinje i denne kronikken. Bildet er fra UNI-tomten, den har stått slik i snaue 30 år.

Spør: Den lille unnselige industribyen Moss har fått mye juling gjennom tidene. Og fortsatt ser man få eksempler på at de som legger premissene for fremtiden og de som gjør jobben, tar særlig hensyn til at byen burdeha en egenverdi, skriver journalist Espen Vinje i denne kronikken. Bildet er fra UNI-tomten, den har stått slik i snaue 30 år. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Kronikk om byutvikling i Moss, signert Espen Vinje (journalist i Moss Avis)

DEL

ByutviklingMoss står over for enorme utfordringer. Jernbane, riksvei og havn. Er man politisk forpliktet ser man det som komme skal som en oppgradering av en urban struktur og at anleggsarbeidene vil påvirke livet i byen i fem, seks år, beskrives som et nødvendig onde. Når støvet har lagt seg og betongelementene har satt seg, perspektivtegnes et bilde av en by som skal bli bedre.

De som rynker på nesa argumenterer med de mange negative konsekvensene over en tiårs anleggsperiode. Og det finnes også dem som peker på farene ved at byen må overleve en årelang unntakstilstand med støv, støy og provisoriske løsninger som skal sørge for at en av landets heftigst trafikkerte veistrekninger, den fra havnen til E6, blir avviklet uten totalt kaos.

Er man på ideologisk basis tvunget til å applaudere veien til et fremtidig Moss må man ha like stor tålmodighet som skeptikerne frykter. Det vil ta tid.

Det skisses flott og i fire farger når de forskjellige prosjektene presenteres. Om det er nord for Moss sentrum, sør eller øst. Det ser flott ut.

Men det kunne også vært hvor som helst, de samme arkitektoniske elementene er diffuse og inneholder intet som gir geografisk identitet. Fremtidens Moss kunne vært i Arendal eller Bodø.

Byens midtpunkt kan være fontenen ved Kirkeparken videregående skole, eller kanskje utenfor Moss kirke. En av byens arkitekter svarte ja da jeg en gang spurte ham om en kilometer er mye i byutviklingssammenheng. Hvor langt er det fra sentrum til Verket, Sjøsiden og Vingparken?

Byutvikling i Moss handler om hva som skjer på gammel industrigrunn nord for Mosseelva, på tidligere industrigrunn på Høyda og i Værlebukta.

I sentrum råtnes det på rot. Noen bryr seg, men er det nok?

Det er mye ledig i Moss sentrum, dessverre klarer ikke illusoriske heldekkende bilder av forretningslokaler, gråpapir eller gjenstøvede panoramavinduer ut mot Dronningens-, Kongens- eller Storgaten å kamuflere at det er kanskje 30 000 ledige kvadratmeter i sentrum, fra Fleminghjørnet til fossen, fra innfartsveien til Kanalen. Legger man til de mange midlertidige parkerings- og friarealene er Moss sentrum ikke mye å skrive reisebrev hjem om.

Hvordan er det mulig over en 50 års periode å tilintetgjøre så mye uten å stille krav?

Hvordan kan man forsvare at det tar 48 år å realisere noe nytt i det området politikerne var særdeles hissige på å fjerne en av «hjørnetennene» i en sammenhengende sentrumsstruktur? Hotell, bank, skole, kirke, bibliotek og politikammer. Alt bygget i samme materiale. I samme periode. Nå er endelig det tidligere politikammer og rådstue blitt lekeplass og stor aktivitet.

Det er tretti år siden et helt kvartal forsvant og ga navn til det mange kjenner som UNI-tomta. Dagens eier har ingen konkrete hotellplaner, så da blir den vel liggende der som et eklatant eksempel på byforvaltning slik det praktiseres i Moss. Det er minst tolv kvartaler i Moss sentrum som tidligere var livlige boområder og som nå er parkeringsplasser.

Alt er ikke blitt revet i samme periode, det indikerer kanskje at investorer og utbyggere har fritt spillerom i utviklingen av Moss, eller altså den delen av Moss som ligger i sentrum. Der folk møtes.

For noen år siden ville eiendomsutviklere bebygge i den delen av Skoggaten som ligger nærmest Vincents Buddes plass. Planene var lekre og utbygger orienterte seg mot et kjøpesterkt publikum. Et publikum som aldri kom. Men da hadde utbygger fått dispensasjon og revet de tre gamle husene som skulle stå i veien. Opprinnelig fikk utbygger beskjed om at husene skulle vedlikeholdes inntil byggingen skulle påbegynnes. Deretter forpliktet den samme utbygger, etter innvilget rivningsdispensasjon, å holde området i parkmessig orden. I dag, fem år senere representerer Skoggaten 2,4 og 6 er et mikrokosmos, en biotop med gode vekstvilkår for ugress og en livsbejaende stamme pelskledde skadedyr. Området er ikke engang, som UNI-tomta, dugelig som en midlertidig parkeringsplass.

Sanksjoner kan man åpenbart se bort fra, for selv om det er fattet politiske vedtak ser det ikke ut som om myndighetene har ressurser til å håndheve.

I Moss er kun et fåtall hus fredet med de bestemmelser som hefter ved det. Det koster å holde en fredet bygning i tilfredsstillende stand.

Det er derfor synd at omgivelsene ikke tar gammelt og verneverdig med i særlig betraktning når nye forretningsbygg og bolighus planlegges. Det brukes ofte argumenter som rentabilitet per kvadratmeter når dispensasjoner for en ekstra etasje behandles politisk. Et eksempel: På det som nå burde ha vært den tidligere drosjetråkka skal det bygges i høyden. Deler av nabolaget består av fredede bygninger. Hvorfor er sentrumsutviklingen utelukkende knyttet til dispensasjonssøknadens skjebne og ikke en bestående kvartalsstruktur? Og; et annet spørsmål i en slik sammenheng; leser politikerne dokumenter som sentrumsplanen?

Det er bra at man innrømmer, også i en relativt identitetsløs by som Moss, at det finnes en historie. Møllebyen er et godt eksempel på at man har klart å forvalte og samtidig opprettholde en viss moderne attraktivitet. Men burde ikke Storgaten 20, Chrystie-gården, veie tyngre når det legges utviklingsplaner for et område?

Det er sikkert feil å påstå, men det synes for en som har bodd i byen lenge nok, at byutvikling i Moss aldri har stått i veien for de infrastrukturelle tiltak som krever sin plass. Riksvei 19 gjennom byen er et godt, eller særdeles dårlig eksempel, fordi trafikkutvikling og svevestøv er byens problem, mens løsningen er statlig.

Den lille unnselige industribyen Moss har fått mye juling gjennom tidene. Og fortsatt ser man få eksempler på at de som legger premissene for fremtiden og de som gjør jobben, tar særlig hensyn til at byen burde ha en egenverdi.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags