En arkitekts bekjennelse

Arkitektfaget: Arkitektstanden sitter med et alt for stort spillerom til å forvalte all arealutvikling her i landet, mener sivilarktitekt Jonathan Parker.

Arkitektfaget: Arkitektstanden sitter med et alt for stort spillerom til å forvalte all arealutvikling her i landet, mener sivilarktitekt Jonathan Parker. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Aktuell kommentar av Jonathan Parker, sivilarkitekt og daglig leder i ARKITEKTteam AS.

DEL

Aktuell kommentarJeg emigrerte fra England til Moss i 1977 som ferdigutdannet arkitekt og ble straks forundret over spillereglene for arkitektfaget i Norge. Fantes de? Kontrasten til saksbehandling i England - som styres av ”civil servants” både sentralt og lokalt - var stor. I motsetning til Norge har civil servants en basistrening og en felles saksbehandlingskultur som preger alt de gjør og sikrer likebehandling av like saker over hele landet.

For meg - med min basis i Moss - virket det som om ingen brydde seg om likebehandling. Arkitekter hadde en relativt liten andel av prosjekteringsoppdrag og det gjaldt å sikre at menigheten sto sammen. Det var uetisk å kritisere offentlige eller privatpraktiserende kollegaer.

I Moss var jeg tidlig med i en frivillig pressgruppe som evnet å endre byplanleggingsprosessen for stamvegen til Vestlandet. Vi lagde blant annet en alternativ sentrumsplan og ble fort uglesett for det. Plutselig var det tungt å få ting godkjent! Samtidig var jeg nabo til store og små prosjekter i Moss med en helt uforklarlig lett ferd igjennom byråkratiet. Senere kom nytt engasjement først mot veg, bane og havn i Moss sentrum (med nye alternative forslag til byutvikling) og så for FJORDtuben, et forslag til veg og bane mellom Moss og Horten i en rørbro.

Konfliktnivået med kommuneadministrasjonen økte gjevnt og trutt. I begynnelsen var det byggesaksavdelingenes ansvar å kontrollere søknader og bygningskontrollører sørget for ferdigattest. Alle vedtak kunne påklages til Fylkesmannen og myndighetene hadde bedre kontroll over sakene.

Etter hvert ble kontrollfunksjonene privatisert og arkitektene fikk kontrollere seg selv. Et system med sentral godkjenning ble innført som sikret arkitekter et større ansvar og en større andel av oppdragene.

Godkjenningen, forutsatt bruk av kvalitetskontrollsystemer som ga et skinn av profesjonalitet til faget, men offentlig oppfølging av eventuelle avvik var helt fraværende.

En arkitekts evne til å tie når det trengs ble en konkurransefaktor, og spillereglene som gjaldt for saksbehandling, utforming og gjennomføring av bygg ble mer og mer lemfeldig praktisert.

I de siste 10 år i Moss har jeg vært nabo med innsynsrett i følgende hendelser:

• Administrasjonen skjenker sin rådmann en sentral, boligregulert tilleggsareal for 50kr/m2.

• En rådmann som nesten lykkes med å tvinge gjennom et søkepliktig og ukurant boligprosjekt med en enkel melding.

• Stort boligprosjekt som bygges på Glassverktomta i strid med plangrunnlag og uten nødvendige dispensasjoner.

• Regulerte offentlige friarealer forsøkes overskjøtet gratis til to borettslag på Glassverktomta.

• Sjøbadet Park boligprosjekt som får tilført ca. 150m2 gategrunn til boligtomten og unnlater å søke om 6 dispensasjoner med kommunens velsignelse.

• En liten dagligvarebutikk som får tillatelse for en ulovlig utvidelse med ca. 200% i et gammelt industrilokale på en nylig regulert boligtomt. Brutto næringsareal økes til 1130m2 i følge kommunen, men tillatelsen gis uten reguleringsendring eller dispensasjon.

De fleste tilfeller gjelder skjulte forhold som menigmann ikke hadde sjans til å se før skaden var gjort. Dette skyldes samarbeid mellom offentlige og privatpraktiserende arkitekter for å dekke over hverandres feiltrinn.

Tilsynsparagrafen i Plan og bygningsloven ( §32-1) presiserer at det er kommunen som bestemmer om ulovligheter skal forfølges og at slike vedtak ikke kan påklages til Fylkesmannen. Denne reglen gir offentlig ansatte arkitekter fritt spillerom til å skjule sin egen feilbehandling av saker.

Sakene ble gjennomskuet kun fordi naboen var en arkitekt med tid og ork til å forfølge de.

 Flere av sakene er overtatt av kommunens kontrollutvalg og den verste - Sjøbadet Park - med syv navngitte medlemmer av Norsk arkitekters Landsforbund involvert, ble meldt opp til forbundets komite for etikk og tvister, uten at de ville prioritere saken.

Dette betyr at arkitektstanden sitter med et alt for stort spillerom til å forvalte all arealutvikling i Norge.

Dette handler om enorme verdier. Samtidig mangler et fungerende kontrollorgan i tilfelle mistanke om etiske eller faglige brudd. Til tross for dette fortsetter arkitekter å oppfatte seg selv som en utsatt gruppe som må beskytte hverandres interesser.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags