Sven O. Martinsen gir oss et interessant tilbakeblikk i vannstandsproblematikken i Vansjø. Han stiller også spørsmåltegn ved fremsatte påstander om at Vansjø ble senket med ca. 1,5 meter siste halvdel av 1800-tallet, og at dette bidro til at store arealer rundt innsjøen kunne dyrkes opp.

Sprengningsarbeidene i Mosseelva under siste halvdel av 1800-tallet bidro utvilsomt til bedre vannavledningskapasitet. I den grad disse utsprengningene også senket naturlige fjellterskler i elva, førte dette også til lavere vannstander i Vansjø under tørrværsperioder. De første sprengningsarbeidene (1865) ble finansiert av jordeierne rundt Vansjø og staten.

Dette tiltaket var selvfølgelig gunstig for dem som drev jordbruk rundt Vansjø og som bekostet arbeidene. Det var arealer som nå kunne benyttes til korn- og potetdyrking.

Vi vet ikke hvor store arealer som kunne dyrkes opp som følge av utsprengningsarbeidene i 1865 - og de sprengningsarbeidene i elva som ble utført tyve år senere (1885-87). Den gang ble disse bekostet av brukseierne i Moss og staten. Personlig er jeg av den oppfatning – i motsetning til Martinsen – at gamle karter ikke kan gi oss svar på hvor mye innsjøen ble senket ved tiltakene i Mosseelva på 1800-tallet. Vi vet ikke under hvilke vannstandsforhold kartene ble utarbeidet. Vi har heller ikke jordbrukstellinger som kan gi oss svar.

Les også

Ble Vansjø senket med 1,5 meter i 1880-årene?

Etterhvert ble det etablert reguleringsdammer i elva som fikk betydning for vannstanden i Vansjø. Det var næringsdrivende langs elva og ved Mossefossen som hadde behov dette. Både for å sikre nødvendig vannstand for fløtingen og vannføring i elva, samt vann til vannhjulene i Mossefossen sommer som vinter. Dette var bedriftene ved Mossefossen avhengig av.

Dette førte utvilsomt til at den nytten bøndene hadde hatt som følge sprengningsarbeidene i elva ble mindre. Dette skjerpet konflikten mellom bøndene rundt Vansjø og brukseiere / industriarbeidere i Moss. Slik jeg har forstått det, eskalerte konflikten mellom Vansjøbøndene og bybefolkningen under krigen – og som etter hvert også dreide seg om fiskerettighetene i Vansjø.

Forrige gang reguleringsreglementet for Vansjø var opp til formell behandling var tidlig på 1980-tallet. Dette kom opp i forbindelse med planene om et nytt kraftverk i Mossefossen. Som vassdragsforvalter og sekretær for «Vansjøutvalget» var jeg involvert i saken. For første gang i norsk vannforvaltningshistorie ble det vedtatt ved kongelig resolusjon (5.8.1983) et reguleringsreglement også skulle ta hensyn til vannkvaliteten – som på den tiden var under rask forverring i Vansjø. Dette reguleringsreglementet innebar at sommervannstanden skulle holdes på et høyere nivå enn tidligere. Dette ble anbefalt av Norsk institutt for vannforskning.

Det er slik - spesielt i grunne innsjøer som Vansjø - at sommervannstanden har betydning for hvor stor algeveksten blir. Desto dypere jo mindre algevekst. Høyere sommervannstand ville også dempe fremveksten av siv i grunne områder.

Nå er reguleringsreglementet igjen oppe til ny vurdering. Jeg registrerer at noen mener at det er viktigere - for å holde algeveksten «i sjakk» - å sikre bedre vanngjennomstrømmingen i Vansjø i sommerhalvåret (raskere nedtapping) enn å holde en relativt høy sommervannstand. På et faglig grunnlag mener jeg at høy sommervannstand er å anbefale. Dette vil dessuten føre til langsommere fremvekst av siv og andre fastsittende vannplanter i grunne områder og gi bedre forhold for båt- og friluftslivet i Vansjø. Flommer og oversvømmelser vil bli mer vanlig i framtiden. Klimaendringer og stadig større tette overflater (veier, parkeringsplasser, tak osv.) i nedbørsfeltet vil bidra til det.

Dessuten er nedbørsfeltets naturlige «svampeffekt» gjennom årene blitt redusert ved drenering av myrer, våtmarker, dyrket mark og ved utretting og lukking av små vannveier. «Naturgjennomoppretting» for bl.a. å redusere flomskader er nå blitt vanlig i andre europeiske land. Det er 25 år siden jeg var med i et prosjekt, finansiert av Nordisk Råd, om nødvendigheten av naturgjenoppretting. Det er på tide at vi kommer etter.

Mitt inntrykk er at norsk vassdragsforvaltning har stått på «stedet hvil» i mer enn 20 år.