EXITUS – en utstilling om død, sorg og melankoli

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevGalleri F 15 viser en fin, melankolsk og spennende utstilling med døden som tema. Under åpningen av utstillingen sa biskop Sommerfeldt bl.a. at vi tør ikke snakke om døden som realitet, og han nevnte mediene som utrykte at når en person var død, hadde personen gått bort. Vi omskriver døden.

Døden har vært der til alle tider, og døden har alltid et viktig tema for kunstnere av alle slag. I F-15s omtale heter det at sorg, melankoli, angsten for å dø og angsten for døden selv, er empiriske, eksistensielle erfaringer som ethvert menneske en eller annen gang i livet blir konfrontert med.

Exitus betyr både død og utgang, men en «exit» angir en retning og muligheten for noe nytt, og denne utstillingen antyder slik jeg ser det at samfunnet bør la noen dø med hjelp fra samfunnet. Dermed hentydes det til en positiv forståelse av temaet. Utstillingen viser tolv ulike perspektiver på temaet døden, der dødens emosjonelle, personlige kraft går som en klar, forbindende tråd gjennom alle verkene.

Som gravferdstaler gjennom mer enn 30 år, kunne jeg identifisere meg med mange av de triste, melankolske bildene og gjenkjenne reelle bilder av mennesker jeg har holdt gravferdstale for. Som leder av Foreningen Retten til en verdig død appellerte de mange kunstverkene som omhandlet selvdød for å slippe ut av lidelse til meg.

Claudia Reinhardt (f. 1964) er en tysk fotokunstner som høyde for at død ikke nødvendigvis betyr et ensomt mørke, men at avskjeden kan deles med den eller dem man elsker, og i hennes serie fotografier Liebespaare finner vi historiene om par eller familier som har tatt sine liv sammen

Noen av disse var bildene handler om den tyske dramatikeren Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist som i en alder av 33 år i 1811 iscenesatte sitt eget selvmord sammen med sin elskerinne Henriette Vogel som hadde kreft. Begrunnelsen hans var at ingenting på jorden kunne hjelpe ham. Kleist selv var en «mislykket» dramatiker i sin samtid, ja han var forut for sin samtid.

Goethe anerkjente talentet hans, men mente at Kleists verk tilhørte en fremtidig teaterform. Han omtales i dag som den fremste tyske dramatikeren under romantikken. Som genial forfatter ble han splittet av sjelelige konflikter, som fant utløsning i drastiske handlinger og til slutt i dette dobbelte selvmordet, eller skal vi si drap og selvmord.

En annen bildeserie jeg festet meg med er hennes Arthur Koestler og Cynthia Jefferies felles livsavslutning datert 1983 eller dobbelt selvmord.

Han var en ungarskfødt jøde i daværende Østerrike-Ungarn, men ble engelsk forfatter. Koestler hadde et betydelig forfatterskap om emner som spente over alt fra dødshjelp til sjakk, evolusjon og psykologi. Koestler var tilstede der historie ble skrevet, og som kommunistisk spion satt han i en av Francos dødsceller.

I sine siste år led Koestler av Parkinsons sykdom og leukemi. Han var aktiv motstander av dødsstraff i England men tilhenger av selvbestemt død og støttet organisasjonen Exit, en søsterorganisasjon av Foreningen Retten til en verdig død. I mars 1983 tok han sitt eget liv sittende i en lenestol, mens hans siste kone også tok sitt liv liggende på en sofa. Hun var frisk, og mange har derfor klandret Koestler for å ha dratt henne med i døden. Forfatteren Joan Lee Thompson, god venninne av Cynthia, uttalte imidlertid at for Cynthia var Koestler alt som betydde noe i hennes liv, og hun trengte ingen overtalelse. Hun ville det selv. Hennes død hevet hennes kjærlighet opp til et tragisk nivå.

Den tredje bildeserien jeg vil trekke fram, er Bernard og Georgettes selvmord 2003. Deres død var en politisk handling rettet mot franske myndigheter som de anklaget for å krenke medborgernes rettigheter og fordret at forbudet mot assistert dødshjelp skulle oppheves. De begikk selvmord på et luksushotell i Paris med å trekke plastposer over hodet. Er dette en

Til tross for sin voldsomme karakter er bildene alt annet enn mørke, og i kraft av å være tidsdokumenter får de dessuten et ekstra lag: vi ser på bilder av historiske hendelser som ingen tidligere har sett. Denne utstillingen kan sees på som rop om hjelp til å finne en ny kurs på veien ut av livet, når livet bare er lidelse og smerte.

Ole Peder Kjeldstadli

Leder Foreningen retten til en verdig død og Gravferdstaler

Jeløy

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags