– Alle vil bli sett, men ingen ser

Brede Bøe.

Brede Bøe.

Av

Kronikk, signert Brede Bøe (Moss)

DEL

Kommentar«… og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe». I vår kultur er dette dypest sett julehøytidens budskap. I troens mysterium omdanner Gud seg til menneske, og han kommer til oss som et nyfødt barn.

Den allmektige Gud byr seg selv til menneskene som det mest sårbare og skjøre vi kan tenke oss; et lite barn som hjelpeløst trenger de voksnes omsorg og beskyttelse. Og hvorfor gjør Han det? Fordi Han vet at Han da vil bli sett! Vi behøver ikke være troende for å se den symbolikken i julens evangelium.

En hver symbolikk forandrer mening med tidene den lever i, men det er alltid et ønske at den skal fortelle oss noe. Minne oss om noe.

Til og med mane oss til ettertanke, og at vi stopper opp noen øyeblikk i vår hverdags tralt og ser inn i vår tid.

Vi trenger alle å bli sett, lagt merke til, anerkjent og ikke minst godtatt. Vi lever våre liv på ulike arenaer, og prøver etter beste evne å finne vår plass i samhandling med andre. Det være seg i familielivet, på arbeidsplassen eller i fritidsaktiviteter. Og i bunn ligger opplevelsen av å være en person. Å ha sitt eget «jeg».

I det ideelle samfunnet skulle dette være det enkleste av verden. Og muligens enda enklere i vår tid, der vi ser at undertrykkende tabuer og fordommer brytes ned, og nettopp muligheten til å stå sammen i vår forskjellighet kanskje aldri har vært større.

Likevel opplever vi at der variasjonsmulighetene aldri har vært større, så uttrykker menneskene usikkerhet, forvirring og maktesløshet. Det er som om de faste holdepunktene vi skal finne i de trygge og nære forhold, løses opp der vi lever under et konstant og voldsomt press fra en verden som krever vår oppmerksomhet døgnet rundt.

Mobiltelefonen ligger under hodeputen, vi kopler oss på for å kople av, mens vi et eller annet sted vet at vi er fanger, ja nettopp i nettet.

Snapchat eller instagram: Ikke glem stjernens lys over Betlehem i en verden der vi må koble oss på for å koble av.

Snapchat eller instagram: Ikke glem stjernens lys over Betlehem i en verden der vi må koble oss på for å koble av.

Arenaene der vi tidligere møttes ansikt til ansikt er i stor utstrekning erstattet av såkalte sosiale medier, plattformer i en upersonlig nettverden. De mest intime forhold kommer uten filter til uttrykk og «venner» i hundretall inviteres til å følge med , kommentere og mene noe om de mest personlige forhold.

Det er som om meningen med livet er å markedsføre seg selv og presentere en fasade, som egentlig skjuler sårbarhet og maktesløshet. Livet blir en CV, der menneskelige behov og kvaliteter erstattes av prestasjoner og suksesser. Vi deler fragmenter av oss selv, og fragmentene blir sett, men sjelden hele mennesket.

For det er i vår helhet som mennesker at vi har vår verdighet. Og det er først når vi lærer oss å se med hele oss at vi kan ha et håp om å bli sett som den vi egentlig er.

Fra ett perspektiv er dette budskapet fra Betlehem:

Et barn – barnet i oss – helt, levende og seende, maktesløst i sin henvendelse og med et taust ønske om å bli sett.

Så minner lyset fra stjernen over krybben i Betlehem oss om at vi ikke er mindre barn selv om vi er voksne. Og i dette lyset kan vi også denne julen møte hverandre – og Den andre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags