Lyset som skinner i mørket

Av
DEL

KOMMENTARI Norge er mørketiden konkret og fysisk. Dagene blir mørkere og tiden med lys blir kortere. Slik er det hver høst. Lengselen etter lys og feiringen når dagene igjen blir lysere, har lange tradisjoner. Men mørketiden har også en annen og dypere betydning. Det er tiden da menneskets mørkere sider blir sterke og tydelige. Lyset fra sola til jorda er på sitt svakeste. Da er det vår oppgave å tenne lyset slik at «ingen krok er mørk», som vi synger i julesangen «Jeg er så glad hver julekveld.

Også denne høsten har vi blitt minnet om menneskets mørkeste sider. 11. november markerte vi at det var hundre år siden første verdenskrig var over, og nedslaktingen av millioner av unge menn i Europas skyttergraver tok slutt.

Marte Michelet har vist at heller ikke de beste blant oss maktet å handle når norske og tyske nasjonalsosialister gjennomførte planen om å utrydde alle jøder. Vi ser at rasisme og sjåvinisme i mange former igjen tar stor plass i det europeiske ordskiftet. Klimaendringene er mer dramatiske enn tidligere antatt.

De siste ukene har vi på en ny måte blitt minnet om at for mange mennesker ikke orker å leve lenger. Samfunnsdebatten om mennesker med utviklingshemming har avdekket at vi som samfunn fortsatt har utfordringer med både å tilby god nok hjelp og anerkjenne alles likeverd.

Terrortruslene fra forskjellige ekstremister preger oss, og ordbruk mellom øst og vest i Europa hardner til. Ekstremister i de tre religionene som har sitt opphav i Midtøsten, jødedom, kristendom og islam, misbruker sine respektive religioner til konfrontasjon med andre og stadig mer voldsforherligende ordbruk. Og på slutten av høsten kom den brutale bruken av seksualisert vold som masseødeleggelsesvåpen i krig og konflikt rett inn i stuene våre gjennom de to nobelprisvinnerne Denis Mukwege og Nadia Murad.

Tøffe tider: Klimaendringer er en av mange utfordringer vi må ta med oss gjennom julen og inn i det nye året. Bildet er fra Kvinesdal i 2015. foto: scanpix

Tøffe tider: Klimaendringer er en av mange utfordringer vi må ta med oss gjennom julen og inn i det nye året. Bildet er fra Kvinesdal i 2015. foto: scanpix

Når mørket på denne måten kryper inn på oss fra så mange sider, kan vi håndtere dette på forskjellige måter. Den vanligste formen er å lukke øynene, overse dem som lider i mørket og fortsette som før. «Motsetningen til kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», uttrykte en annen nobelprisvinner, Elie Wiesel, da han prøvde å forklare hvordan jødeutryddelsen kunne skje midt i det opplyste Europa.

En annen måte er å forsterke alminnelig folks frykt for fremtiden. Det er altfor mange politiske og andre ledere som driver på med dette. Alt av mørke skyer samles og anklagen rettes mot noen andre enn oss selv. Særlig utsatt er de som ser annerledes ut og tror annerledes enn Europas sekulære elite og flertallet av befolkningen tradisjonelle kristne kultur. Europas historie viser oss at slike fordommer og dehumanisering av andre lett leder til konflikt og vold.

Vår lengsel etter lys i mørket finner ikke et akseptabelt svar i likegyldighet og fryktretorikk. Julens svar er at Gud selv er kommet inn i vår verden og bringer lys til vårt mørke. Skapelsens og kjærlighetens lys ble tent på ny da Gud kom til vår verden og vårt mørke i et sårbart barn i den lille byen Betlehem. Gud er ikke likegyldig til våre liv.

Guds svar til vår lengsel etter lys i mørket, har blitt vist oss i Jesu kjærlighet og i englenes ord til Maria og gjeterne på marken: «Frykt ikke». I julen feirer vi at solen har snudd og langsomt gir oss lysere dager. I vår kultur feirer vi også at Gud gjennom barnet i Betlehem har gitt menneskene lys til livsveien vår. Da trenger vi ikke bli overmannet av likegyldighet og frykt. Sammen tenner vi lys i vår verden «slik at ingen krok er mørk» og gir håp og fremtid i en kjempende menneskehet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags