Frisører, EØS og Rundblads logikk

Av
DEL

MeningerSissel Rundblad har et innlegg i Moss Avis lørdag 8. februar 2020 der hun harsellerer over Remi Sølvbergs engasjement for å få avklart spørsmålet om hvorvidt Mossepensjonistenes mulighet til å benytte seg av frisørtilbudet på Melløsparken sykehjem er i strid med EØS-reglene.

Jeg er ikke politiker. Jeg er imidlertid jurist og forsker, og som følge av det slo de interne varsellampene mine ut på rødt nivå både på «logikk» og «lovforståelse» da jeg leste Rundblads innlegg. Selv om EØS-rett ikke er mitt spesialområde, er en del av dette så grunnleggende at jeg kom til at en ørliten leksjon måtte være på sin plass.

Lik netto

For å ta logikken først: Rundblad henviser til at frisøren på Melløs har gratis lokaler og håndklevask, og at virksomheten dermed ikke drives «på samme vilkår som øvrige frisører i Moss». Men Rundblad legger samtidig til grunn at målet for frisører er å «stappe kassaapparatet nok med knitrende sedler til å betale husleien og andre utgifter.» I det litt større bildet driver altså frisøren på Melløshjemmet på samme vilkår som byens øvrige frisører: Nettoen blir den samme. For jeg forutsetter at frisøren får anstendig betalt, ellers hadde vedkommende vel neppe vært der? Den eneste forskjellen er at kundene ikke trenger å være med på å dekke frisørens husleiekostnader fordi de subsidieres av kommunen. Det er altså ikke frisøren som tilgodeses, men kundene. At eldre kunder skal være forpliktet til å velge en dyrere frisør bare fordi denne frisøren har høyere bruttokostnader er ikke spesielt logisk. Altså: Strykkarakter på logikken. Hva så med lovforståelsen? Gerd (89) får ikke gå til frisøren sin mer, EØS-regel stopper det

Valg

Ja, ordningen med kommunalt subsidiert frisør er isolert sett konkurransevridende. Kunder kan helt åpenbart velge å bruke frisøren på Melløshjemmet utelukkende fordi det er billigste frisørløsning. EØS-retten forbyr imidlertid ikke ordninger som er saklig begrunnet; hadde det vært slik, hadde Norge ikke hatt Vinmonopol. I frisørtilfellet er problemet at også eldre uten vedtak om rett på kommunal plass på sykehjem har brukt ordningen – disse har ikke «de rette» vedtakene, selv om de kanskje har rett på andre kommunale tjenester. Men det er ikke noe EØS-krav at en ordning av typen «billigere frisørtjenester for eldre» skal være forbeholdt dem som har sitt bosted på et sykehjem, det skal bare foreligge en saklig begrunnet «forskjellsbehandling». Slike «forskjellsbehandlingsordninger» finnes det mange av, det er nærliggende å trekke fram muligheten de som bor i Moss kommune har til å søke om fritak for eiendomsskatt hvis husstanden har en samlet inntekt under et visst nivå. Det kommunen mangler er altså kanskje bare et system som tar stilling til hvem som skal kunne benytte seg at kommunalt subsidierte tjenester, med noen saklig begrunnede kriterier som legges til grunn før en person – uavhengig av om vedkommende er pensjonist, uføretrygdet eller har andre utfordringer – kan gis muligheten til å bruke den subsidierte tjenesten. Lovregler må tolkes i kontekst, det er bare et fåtall av dem som er ja-nei-fasiter. Trenger jeg å minne om NAV-saken? Moss Avis-saken om Gerd (89), frisørtjenester og EØS-regler blir tatt opp på Stortinget

Uheldig

Rundblad avslutter med et utsagn jeg vil karakterisere som relativt flåsete, selv om en slik karakteristikk ikke akkurat kan kalles «juridisk». Men Rundblads utsagn er heller ikke spesielt logisk, så jeg får ta det fra den siden: Hun skriver «Vil Sølvberg ha en frisør som gir kvalitetsarbeid og omsorg – mye mer enn en kjapp klipp mot betaling – ja, da får Sølvberg sørge for å ansette en frisør i kommunen.» Har hun ikke forstått at det er dette som er kjernen i saken? Kommunen har allerede «ansatt» en frisør, selv om jeg antar vedkommende er selvstendig næringsdrivende og ikke lønnet av kommunen, bare subsidiert. Spørsmålet er hvem som skal ha anledning til å bruke den kommunalt subsidierte frisøren, uavhengig av om motivasjonen for å velge vedkommende er at prisen er lavere der enn andre steder, og problemstillingen i EØS-sammenheng blir nøyaktig den samme uavhengig av om frisøren holder til på eller utenfor sykehjemmet. En frisør som velger å jobbe med eldre på et sykehjem gjør det imidlertid neppe fordi det er faglig spennende (det er antakelig svært få av kundene som ønsker seg striper i håret, extensions eller trendy frisyrer) eller ukomplisert rent psykologisk, og sannsynligvis heller ikke fordi kassaapparatet blir fullere av «knitrende sedler» der enn andre steder. Vedkommende har antakelig genuin interesse av å jobbe med og for dem som bor der, og med andre i samme kategori, også dem som fortsatt klarer seg selv. «Moss' eldre fratas en god sosial arena og en tjeneste de setter pris på»

Hvis de hjemmeboende ønsker å bruke sykehjemsfrisøren nettopp på grunn av dette og de samtidig tilfredsstiller kravene kommunen fastsetter for å få rett til å bruke tjenesten, der «inntekt under…» alltid vil være å anse som en saklig begrunnelse - hva er da problemet?

Dette handler ikke om manglende tilbud, men om sviktende logikk og for svak forståelse av et regelverk som rett nok er komplisert, men ikke umulig å sette seg inn i.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags