Feminisme for absolutt alle

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KronikkNorge skiller seg ut i verden, ikke bare fordi vi er rike, men også fordi vi har kvinnelig statsminister, finansminister og utenriksminister. I fjor hadde bare 23 land kvinnelig statsminister eller president. Og det har tatt tiår med feministisk kamp internasjonalt før vi har kommet så langt. Det er lenge siden regjeringene verden over forpliktet seg, alle sammen, til å ha kjønnsbalanse i landenes styre og stell, men løftene er ikke blitt fulgt opp. I dag er det globalt ikke engang en firedel kvinner i parlamentene og en femdel i regjeringene. Myndighetene her til lands skryter også av at vi er et «likestillingsland».

Men noen markante kvinner i regjeringen er ikke tilstrekkelig til å bli et ordentlig «likestillingsland». Skinnet kan bedra, og i dette tilfelle skjer det. Ser vi på analysene av Norge som helhet, dominerer menn fortsatt i mediene, økonomien og politikken. Det er i regjeringen kvinner står sterkest, men heller ikke her utgjør de 50 prosent, slik vi har forpliktet oss til. Etter de siste endringene er 45 prosent av statsrådene kvinner. I Stortinget kom kvinneandelen så vidt over 40 prosent for første gang ved siste valg, og i kommunestyrene ligger vi på gjennomgående 39 prosent. Det er bedre enn de fleste andre land, men vi har ikke nådd målene vi har satt oss. Og skal vi det, trengs en aktiv feministisk bevegelse med kvinner og menn som stiller krav.

Kvinnene som har gått til topps rundt om i verden, har som oftest greidd det med støtte av en slik bevegelse. Ellers hadde det ikke vært mulig å slå bresjer i det rådende mannsveldet. Og det må mer til enn noen kvinner på toppen for å få et rettferdig samfunn. De kvinnelige presidentene og statsministrene i verden har vanligvis vært omgitt av menn som har utøvd et følbart press for ikke å få en «feministisk» politikk. Enkelte kvinner har gitt etter for presset og politisk sett blitt «menn i skjørt». Andre har holdt fast ved sin spesielle bakgrunn, og særlig der det har vært sterke røster på grasrota som fremmet kvinnekrav, har toppkvinner fått gjennom kvinnevennlige tiltak. Dermed har de gjort en forskjell – mer eller mindre.

En av de mest kjente kvinnelige statsministrene som ble en «mann i skjørt», var Margaret Thatcher i Storbritannia. Selv om kvinneaktivister fikk henne fram, hadde kvinnespørsmål liten eller ingen plass i hennes program, og kvinners stilling ble faktisk svekket under hennes styre.

Erna Solberg-regjeringen fører en politikk som på mange måter minner om Thatchers. I den siste valgkampen ble det ikke satt søkelys på spørsmål om kvinner og barn, og anbefalinger om «politikk for likestilling» i offentlige utredninger og Stortingsmeldinger blir i praksis ikke fulgt opp av regjeringen. Lovverket og ombudet som skulle gi kvinner diskrimineringsvern, er svekket, og FNs barne- og kvinnekonvensjoner blir ikke tatt aktivt i bruk. Arbeidslivet er blitt mer usikkert enn før med mindre vekt på arbeidstakeres rettigheter, og lønnsgapet mellom kvinner og menn forblir betydelig. Fedre har fått økt foreldrepermisjon, men mødres permisjon, derimot, er redusert.

Siste utspill fra statsministeren er oppfordringen i nyttårstalen om at nordmenn må få flere barn for å opprettholde velferdsstaten. «Er det for vanskelig å få barn tidlig?» undres statsministeren. Men det er typisk for vår mektigste kvinne at hun tar lite ansvar for å løse problemene. Hun sier bare vagt at «vi må legge godt til rette for å få barn i studietiden og tidlig i karrieren.» Og så ikke mer.

Mangelen på en aktiv barne- og kvinnevennlig politikk fra myndighetenes side er svært foruroligende. Mange barneforeldre, ikke minst mødre, står i en situasjon som er uhyre stressende. Til tross for at Erna Solberg hevder at «vår ambisjon er at Norge skal være det samfunnet som er best på å gi barn trygghet og muligheter», og mødre og fedre rundt om i landet strever iherdig for å ivareta barnas behov, er det i praksis ytterst vanskelig å gi prioritet til mor og småbarnas helse og velvære i hverdagen på grasrota. Presset fra politikere og samfunn er først og fremst at de voksne skal jobbe i lønnet arbeid for å styrke landets økonomi, og spesielt må kvinner jobbe mer for å hevde seg i arbeidslivet. Det er også slik at folk flest må tjene penger til livets opphold for seg selv, familie og barn.

Det kommer til at barselomsorgen er blitt sterkt svekket de seinere år. Sentraliseringen av helse- og sosialtjenester skaper problemer på grunn av geografisk avstand, og i tillegg skrives mor og barn stadig tidligere ut fra sjukehus etter fødselen. Den faglige oppfølgingen lokalt er i mange tilfelle utilstrekkelig, og den samlete foreldrepermisjonen, spesielt mors permisjon, er altfor kort. Norge oppfyller ikke kravene til Verdens helseorganisasjon WHO verken om amming generelt eller støtte til amming på jobb spesielt. Med dagens ordninger får de minste barna ofte altfor dårlig kontakt med de viktigste omsorgspersonene i første leveår. Dette påvirker barn og unges psykiske helse og kan ha konsekvenser langt ut i voksenlivet. Men myndighetene satser ikke på forskning, systematisk folkeopplysning og opplæring av unge kommende foreldre i barnepsykologi og oppdragelse.

Fra samfunnets side er det gjort mye på barnehagesektoren, og dette er et viktig tilbud for småbarn. Det tas nå sikte på at alle barn skal begynne i barnehage i ett-års alderen. Men institusjonene er vanligvis utformet slik at de fortrinnsvis passer for barn fra tre år og oppover, og i tillegg er det i mange tilfelle problemer med å skaffe kvalifisert personale. Samvær og aktiviteter blir dermed dårlig tilrettelagt for 1-2 åringer, og stresset omkring barna øker.

Situasjonen blir ikke bedre av at flere barn vokser opp i familier med lav inntekt. Statsministeren erkjenner dette, men tar først og fremst opp innvandreres problemer, ikke mer utbredte sosiale forskjeller.

Med en voksende verdensbefolkning og derav følgende økt press på natur og ressurser er det slett ikke gitt at Norges folketall bør øke. Men uansett må det satses spesielt for at vi virkelig skal bli et likestilt og barnevennlig samfunn, ikke at det bare drives med tomt prat. Regjeringens politikk og praksis må legges om på vesentlig områder. Og for å få dette til, må en aktiv feministisk bevegelse mobilisere og fremme krav. 8. mars er viktig og kampen må føres videre også på andre arenaer. Den er til fordel for alle mennesker.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags