Russland-venn eller fiende?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KRONIKKDet er på sin plass å spørre om Russland, vår store nabo i nord, er vår venn eller fiende? Det er en realitet at Russland og Norge aldri har kriget mot hverandre. I løpet av 2. verdenskrig ofret mange tusen sovjetrussiske soldater sitt liv for å befri Nord- Norge fra den tyske okkupasjonen. For 75 år siden kunne sovjetrussiske soldater blant annet hente ut 4000 nordmenn fra gruvene i Bjørnevatn der de i lang tid hadde søkt tilflukt fra de harde kampene som fant sted mellom tyske og sovjetrussiske militære enheter i Nord-Norge og på Kolahalvøya. 25. oktober 1944 befridde de sovjetrussiske troppene Kirkenes etter å ha drevet tyskerne sørover. 25. september 1945 trakk de russiske soldatene seg tilbake fra norsk territorium etter at tyskerne hadde kapitulert og overgitt seg. Da hadde mer enn 8000 tyske og mer enn 6000 sovjetrussiske soldater mistet livet i harde kamper i Nord-Norge.

Etter 2. verdenskrig har vårt forhold til Sovjetunionen og senere Russland gått i berg og dalbane. Norske politikere var i årene etter 1945 opptatt av å videreføre norsk nøytralitetspolitikk med et håp om at Sovjetunionen ville fortsette det samarbeidet som hadde funnet sted underkrigen og etter at tyskerne hadde kapitulert. I slutten av 1940-årene undergravde imidlertid den internasjonale utviklingen grunnlaget for de norske ønskene om mer samarbeid mellom øst og vest. Det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 satte en endelig stopp for de norske tankene om hvordan Norge kunne bidra til brobygging framfor konfrontasjon mellom de to blokkene som var bygget opp i Sentral-Europa.

Det som skjedde i Øst-Europa kom til å prege Norges forhold til omverdenen. Et desperat forsøk på å få til en forsvarsunion med Sverige strandet på grunn av de krav som ble stilt fra svensk side. Samtidig lokket USA med stor bistand, både militær og sivil, dersom Norge sluttet seg til planene for å etablere Atlanterhavspakten (NATO). Det som skjedde internt i Sovjetunionen og kommunismens inntog i Øst-Europa skremte norske politikere som Einar Gerhardsen og Trygve Lie til å bryte alle bånd til kommunistene både i Norge og i Sovjetunionen. Den kalde krigen var blitt en realitet, og Europa kom i mange år til å bli dominert av to militærorganisasjoner, Warszawa-pakten og NATO.

Todelingen av Europa kom også til å prege Norges forhold til Sovjetunionen. Grensen mellom de to landene ble lukket og Sovjetunionen bygget opp et stort militært kompleks på Kola der landets slagkraft av kjernefysiske raketter på atomubåter fikk sin hjemmehavn i Murmanskområdet, ikke mange kilometer fra grensen til Norge. Det ble bygget opp et sterkt militært forsvar rundt disse u-båtbasene som ble svært viktige i det strategiske atomspillet med USA. Derfor ble også Norge viktig for USA. Et moderne etterretningsapparat ble bygget opp i Norge med hjelp fra amerikansk ekspertise og ressurser. I denne tiden ble det også krevende for norske politikere å balansere forholdet mellom Sovjetunionen og USA. De begrensinger som ble lagt på alliert virksomhet i Nord-Norge gjennom basepolitikken var en klok politikk som avverget episoder i våre områder.

Imidlertid erfarte vi at Norge ble midtpunktet for en av de styggeste episodene i den kalde krigen. 1. mai 1960 ble et amerikansk spionfly (U-2) skutt ned over Sovjetunionen. Det var på vei fra Pakistan til Norge. Det ble avslørt at Bodø flystasjon var målet for flyet, og nedskytingen avdekket at Bodø flystasjon inneholdt en hemmelig etterretningsbase for amerikanerne. Episoden skapte en svært alvorlig situasjon der Sovjetunionens leder Nikita Krusjtsjov truet med å angripe Norge dersom amerikanerne fortsatte med spionasje fra norsk territorium.

I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning og Boris Jeltsin åpnet Russland for samarbeid med andre land for å få russisk økonomi på bena. Den muligheten til å knytte nærmere bånd til Russland ble imidlertid misbrukt og konfliktene kom raskt. En ny kald krig mellom Russland og NATO var en realitet. I løpet av tiden fra 1955 til i dag økte tallet på medlemsland i NATO fra 15 til 29 land.

Vi står i dag i en situasjon der President Vladimir Putin, etter å ha brukt store ressurser til å styrke forsvaret, nå er mest opptatt av russiske interesser i flere av sine naboland med russiske minoriteter. Krigen i Georgia (2008) og konflikten med Ukraina (siden 2014) er tvister som skaper problemer i forsøkene på bedret samarbeid. Disse konfliktene, i likhet med de fleste internasjonale konflikter, må løses ved bruk av diplomati, ikke med militær makt.

Situasjonen preger også Norges forhold til Russland. USA, i spissen for de vestlige land, forsøker å bruke President Donald Trumps filosofi for samarbeid, trusler, press og boikott, for å få sin vilje. Det fungerer dårlig i forholdet til ringreven Vladimir Putin. Derfor er den norske regjeringen dessverre med på en politikk overfor Russland som ikke passer norsk samarbeidspolitikk.

Til høsten står vi foran et stort jubileum. Det er 75 år siden Finnmark ble frigjort fra tysk okkupasjon. Ordføreren i Sør-Varanger kommune har bedt statsminister Erna Solberg om å invitere President Vladimir Putin til Norge i forbindelse med markeringen. Et slikt jubileum bør Norge bruke til å markere sin takknemmelighet for den innsats den røde arme gjorde under 2. verdenskrig. God gjestfrihet kan legge grunnen for at Russlands spente forhold til Vesten kan bedres uten bruk av vold. I det minste bør den norske regjeringen markere at Norge ønsker at det bilaterale forholdet til sin store nabo fortsatt skal være godt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags